Journalistenes hån undergraver journalistikken

Det svenske pressekorpset fremstår mer som en klan som ivaretar sine privilegier enn som en yrkesgruppe som drives av et journalistisk kall og en prinsippfast tro på ytrings- og pressefriheten. For en journalist som drives av det sistnevnte bør det rykke i ryggmargsrefleksen dersom en annen journalist utsettes for trusler og vold mens vedkommende gjør jobben sin, også hvis man ikke deler personens syn på samfunnet eller arbeidsmetoder.

Da frilansjournalisten Joakim Lamotte reiste til Trollhättan for å rapportere fra bydelen Kronogården – som helgen før ble rystet av opptøyer der blant annet en politibil ble påtent – ble Lamotte omringet og mishandlet av maskerte pøbler som også stjal innspillingsutstyret hans. Dette skjedde foran øynene på uniformerte politifolk som, hvis man skal dømme fra videoopptaket, ikke gjorde mye for å dempe urolighetene.

Man skulle forestilt seg at scenene i Trollhättan, der en journalist angripes av en mobb uten at politiet griper inn, skulle skape sinne og indignasjon blant landets journalister. I stedet har svenske journalister i hovedsak hatt to reaksjoner: stillhet eller foraktelige kommentarer om Lamotte.