Jon Hellesnes og lediggang som roten til alt ondt

I essayet «Dødsens kjedelig» (Samtiden 2, 1991), gjør professor i filosofi, Jon Hellesnes, rede for kjedsomhet som sentral faktor forut for noe så dramatisk inngripende som krigsutbrudd. Han nevner 1. verdenskrig og Falklandskrigen som tragiske eksempler på makthavernes kjedsomhet. Krigene utløste euforisk glede i både Europa og Sør-Amerika. Han skriver (om 1. verdenskrig): «folk bølger gjennom gatene i store jublande flokkar. I alle kneipene er det skråling og festrop. Uniformer er brått blitt det gildaste av alt. Mange blir mindre strenge med seg sjølve. Kåte lyster lever seg ut i loftsrommet, for kjæresten skal ut i felten og er såleis alt skird i glansen av eventyret.»

I dagliglivet leder kjedsomhet til utallige aktiviteter (lista hans er morsom; jeg referer hele): «flytting, skifte av yrke, emigrasjon, fotballkamper, hobbymaler, judo, sportsfiske, gladiatorstemne, sirkus med kristne som blir spist av løver (Romerriket), målstrid (Norge), hasard, store rockekonserter, fallskjermhopping, intellektuelle mesterskap i ’pretentious nonsense’ og pueril polemikk, veving, erotiske sidesprang, råkjøring, veving, myk eller hard porno, heroin, orgier av ymse slag, sadisme, spredte drap, massemord, selvmord.» For egen del og i tillegg: ski og sykkel. Og ettersom det har gått en generasjon siden Hellesnes skrev teksten, kan vi føye til radikalisme, krenkelser og woke. Alt for å døyve følelsen av meningsløshet, fordi mangel på mening genererer kjedsomhet.

Menneskets hjerne, skriver Hellesnes, er «formet gjennom millioner av år i kamp mot nøden. Materiell mangel, krig og sykdom har vært realiteten. I en tilværelse av nød og utrygghet har mennesket utfoldet seg, og skapt sivilisasjon. Når seieren er klar, når nøden og livsfaren er ute av syne og glemt, når du ikke lengre må være klar til å drepe, blir den kreative kampevnen stående ubrukt og går over til kjedsomhet. Kjedsomhet er menneskehjernens svar på sivilisasjonenes kår. Vi har til alle tider arbeidet, og når samfunnsformen blir slik at vi ikke lenger trenger å arbeide for å overleve, vil kjedsomheten bli til en uutholdelig frustrerende plage.»

Litteraturen

Økonomen Keynes skriver, ifølge Hellesnes: «Er det ein lykkedraum eller ein skrekkvisjon som ligg i idéen om den endelege løysinga av Det økonomiske Problemet? For dersom alle hadde alt det livsnødvendige utan å arbeide, kva skulle dei då fylle tida si med? Er det ikkje arbeidet som er livsinnhold for folk flest? Tallause generasjonar har slite og streva. Både som organismar og samfunnsvesen har dei lært at dei må arbeide for å leve. Korleis kan dei då greie å venne seg av med alt slikt i løpet av berre nokre få tiår? Og greier dei det ikkje, blir keisemda uuthaldeleg.»

Predikeren i Det gamle testamentet har kjedsomhet som tema. I alle kulturer som har skrift, er lediggang omtalt, og alltid som en plage eller negativ kraft. Fra norsk litteratur nevner Hellesnes Sjur Bygd (hvis far het Hellesnes!) og Hans E. Kinck. Og han sammenfatter problemområdet med omskrevet Ibsen: «Tar du slitet og strevet frå eit gjennomsnittsmenneske, tar du livsmestring fra han/henne med det same.» Lediggang er roten til alt ondt.

Arthur Schopenhauer (1788-1860) så kjedsomhet som en konsekvens av stillstand, metthet og behovstilfredsstillelse. Utopien om jordisk lykke, uten strev og savn, vil hensette mennesket i en ørken av grå kjedsomhet.

Pascal (1623-62) forstod det å kjede seg som å være overlatt til seg selv, til sin egen innerste kjerne, og der er det tomt – ingenting. Kjedsomhet blir da opplevelsen av ikke-eksistens. Hardt arbeid, derimot, gjør at vi ikke så lett fylles med følelsen av meningsløshet.

Kjedsomhet i vår tid – skolen

SSB melder at jobber i primærnæringene nesten har forsvunnet siden århundreskiftet. I sekundærnæringene (industrien) har sysselsettingen også avtatt. Nesten åtte av ti er nå sysselsatt i virksomhet der en ikke arbeider på et materiale, med kroppen og musklene, men forholder seg til tanke, begrep og kommunikasjon. Et gjentatt tema i mediene er meningsløsheten mange kjenner på; hva er dette arbeidet til for? Hvem har nytte av det?

Lærere i skolen strever med å bli flinke nok til å «se» den enkelte elev. En rektor i Trondheim melder at skolen er «underfinansiert» og at «sårbare» elever dermed ikke får den oppfølging de har krav på.

Kunnskap og praktiske ferdigheter har blitt tonet ned, mens tradisjonelle ikke-fag; det mentale og det sosiale, har fått større plass. Etterhvert, og kanskje særlig for guttene, trenger det kjedsommelige seg på. Resultatet blir en «debatt» der den negative kraften av kjedsomhet publiseres i banale former («pretentious nonsense» og pueril polemikk) av skolens folk. Politikerne får ta støyten:

• Skolen får ikke de pengene som trengs (underfinansiert)!
• Et stort antall elever har «vedtak» som tilsier ulike spesielle tilpasninger (krenkelse av de svake)! og bla, bla, bla

Den radikale oppfatningen er at politikerne er uansvarlige og følgelig uten moral. Det beskrives en tilstand der samfunnsmakta øver konstant og ødeleggende overgrep på svake individer. Hellesnes lærer oss at denne woke-mentaliteten produserer innbilte krenkelser (fantomsmerter). Altså en meningsløs konsekvens av kjedsomhet.

Ingen av radikalerne spør om skolens innhold kan ha skyld i at elever kjeder seg; underviser lærere som kjeder seg på en kjedelig måte? Er ikke læreren inspirert nok? Kan noe av årsaken til fiaskoen ligge hos den ikke-motiverte eleven; kan kjedsomheten ha sin årsak i at motivasjonen ikke er til stede? Radikaleren er ikke i nærheten av slike tanker fordi hun ikke forholder seg til rasjonalitet, kun til tidsånden, og alt føleriet som flyter rundt med den.

Forutsetningen for konstruktiv diskusjon er at skolen har en ledelse som er i stand til å skille mellom realisme og radikalisme. Dernest må lederen ha makt til å døyve radikalerne. De er mange, og på skolene er de gjerne blant de mest prominente (og dermed også de mest selvhøytidelige og pompøse) pedagogene. De støttes opp av Utdanningsforbundet, som er radikale i sitt vesen (ingen nyanser i argumentasjonen). Rektoren kan i utgangspunktet være ansvarlig realist. Men radikalismen blir for massiv. En del rektorer gir opp, og gir seg hen til makten eller slutter.

Skolen bør finne tilbake til den opprinnelige ideen om skole; at der må være en retning, og at skolen må styre mot kunnskap, med basis i rasjonalitet, vitenskapelighet og humanisme. Dagens skole er en kjedelig konsekvens av tidsånden: Karakterene er f.eks. blitt en vare som blir gjenstand for forhandling mellom lærer og elev. Visse kriterier er gitt gjennom (ofte banale) læringsmål. De flinke elevene (og de flinke lærerne og rektorene) omgjør disse læringsmålene til internalisert, rådende mentalitet. Så har vi fått et instrument eller en metode for å begrunne karakterer (for læreren) og å sanke poeng og karakterer (for elevene). De flinke elevene og de flinke lærerne er fornøyde. Karakterene begrunnes da konkret som ut fra en algoritme; eleven putter inn svar, og læreren måler svarene mot algoritmen og vipps! Transaksjonen er gjennomført. Den flinke eleven får sine gode karakterer. Som avtalt og forventet. Den ikke-flinke blir enten trykket ned, eller bryr seg ikke. Eller begge deler.

Men klassisk læring og dannelse fordrer noe kvalitativt annet. Og det er her, når det kommer til dybdelæring, forståelse og refleksjon, at algoritmene ikke strekker til. Læreren må være den ypperste i kunnskap. Det er det første. Eleven må utvise disiplin. Det er det andre. Lærerens vurdering må være suveren. Punktum. Da begynner skolen å være skole, og unge, flinke folk vil ønske å stå bak et kateter og undervise. Da er skolen et godt sted å være.

Nå er lærerne i konflikt med arbeidsgiveren. Det står om lønn. Men det er ikke lønna som er for dårlig. I distriktene er lærerne lønnsledende. Det lærerne mangler er gleden ved arbeidet og følelsen av mening. Derfor søker ikke ungdommer seg til sektoren, som før. Det er et kjedelig sted å være. Læreren selv kjenner på følelsen og begynner å argumentere innad og utad for å finne mening i det meningsløse. Det blir en argumentasjon på tomgang, om en følger Hellesnes tankerekke. Læreren har abdisert som kunnskapsformidler, og bare repeterer og repeterer at hun utgjør en forskjell, at hun gjør en viktig jobb og at møtet med barna er meningsfullt. Men det ligner patetisk tale. Og hun sanser det kanskje ikke. For henne er samfunnet et system av undertrykkelse, der alle undertrykker eller blir undertrykket, i et hierarkisk system.

At samfunnet vårt, reelt sett, er det beste menneskeheten har frembrakt, er en ganske uvant tanke. Blir den for fremtredende, vil den detronisere kjedsommelig radikalisme.

Putins kjedsomhet

Tilbake til krigen. I Russland er det mest vanlig å forstå Ukraina som en rettmessig del av Stor-Russland. Sammenbruddet av Sovjet-imperiet innførte bitterhet og tapermentalitet som del av den russiske følelseshusholdningen. Samfunnsordenen som tidligere hadde hatt en god og sterk mening, var nå i ferd med å bli meningsløs. Dagens president var agent i Dresden da muren falt. Ifølge Hans-Wilhelm Steinfeldt henvendte Putin seg til ledelsen i Kreml, i håp om å få et autoritativt svar på fornedrelsen. Men noe tilfredsstillende svar fikk han ikke. Hevnen kom nå i februar, etter mer enn tjue år i arbeidet med å konsolidere makt. Når makten og rikdommen er sikret, følger kjedsomheten. Det radikale resultatet er destruksjon og ødeleggelse.

Et Hellesnes-institutt

Innenfor norsk essayistikk og tankesfære må vel Jon Hellesnes være en av de ypperste formidlere, og et forbilde. At han er norsk og at han skriver så godt og morsomt burde vært mer påaktet enn det er. Vi skulle hatt et Hellesnes-institutt eller et Hellesnes dialogsenter, fordi han så kunstferdig humoristisk formidler klokskap til oss. Kanskje er også tidsånden, med sitt preg av aksjonistisk anti-intellektualisme, et hinder. Jeg håper noen med mer oversikt enn jeg, kan ta tak i dette, eller eventuelt forklare hvorfor ikke Jon Hellesnes er mer aktuell enn han er, og bør være.