Myter og sannhet fra venstre til høyre

Den britiske psykoanalytikeren Stephen Grosz skriver i boken Fortellinger fra livet om en ung kvinne som har utviklet en spesiell paranoia. Hun fantaserer om at det vil skje henne noe alvorlig idet hun låser seg inn i London-leiligheten hun bor i. Kanskje står det en morder på andre siden av døren, klar til å forgripe seg på henne og senere kappe henne i småbiter. Eller kanskje har terrorister plantet en bombe som går av idet hun vrir om nøkkelen. Uansett er hun redd noe grusomt vil skje henne, og denne frykten opptar henne så mye at det går ut over hennes evne til å fungere i hverdagen.

I løpet av den terapeutiske prosessen kommer kvinnen gradvis til en erkjennelse av hvor ensom hun føler seg, og hvor vondt det er å ikke vite om hun betyr noe for andre eller ikke. Hun lever alene, uten nære relasjoner, uten noen å komme hjem til. Hun lengter til barndommen da det alltid var noen som ventet på henne hjemme. Nå, som voksen, er alt hun kommer hjem til en kvelende tomhet. Som et forsvar mot tomheten har hun utviklet paranoide forestillinger om at noe kan skje henne. En morder eller terrorist som legger ondsinnede planer tillegger i det minste hennes eksistens en viss betydning. Gradvis innrømmer hun for seg selv at det at noen ville henne noe vondt i det minste er bedre enn at ingen bryr seg i det hele tatt. Til grunn for de paranoide forestillingene hennes ligger ønsket om å bli sett, å bety noe for andre, å oppleve større mening og kraft enn det karriere og storbyliv kunne gi henne.

Fortellingen om kvinnen slutter like brått som den starter. Vi får ikke vite hva hun gjør med innsikten hun får gjennom samtalene med Grosz. Kanskje flytter hun til et mindre sted. Kanskje flytter hun hjem, til barndommens trakter, til aldrende foreldre og til gater og postnumre hun kjenner. Kanskje søker hun utover, finner andre som lengter etter tilhørighet, kanskje starter hun sin egen familie og blir sitt eget anker der hun er. Kanskje jobber hun mindre, eller bytter til et annet selskap. Kanskje reiser hun mer, leser mer, eller starter med tango. Erkjennelsen av tomheten gir henne valgmuligheter som før var usynlige for henne. Frykten pekte mot et problem hun kanskje ikke ellers hadde vedkjent seg. Kanskje ble psykens absurde forsvar hennes eksistensielle redning.