Rapport fra samfunnsdebatten

Har samfunnsdebatten gått av hengslene? Det er i alle fall mange forhold som bør mane til en viss bekymring. I siste nummer av Samtiden leverte Rødt-politikeren Mímir Kristjánson en bekymringsmelding om forholdene i samfunnsdebatten. Hans poeng i artikkelen «I tabbenes tid» var flere, men ett av dem handlet om hvor redde politikere og andre samfunnsdebattanter er for å gjøre feil. Si noe som ikke stemmer. Bli tatt med buksa nede. I stedet for faktisk å lytte til argumenter og synspunkter, og bryne disse med sine egne og fremelske progresjon gjennom samtale, blir debatter ofte preget av selvforsvar, forsøk på fastsettelse av motdebattanten i en kamp for å vinne. Eller som Høyre-politiker Henrik Asheim sa under panelsamtalen da Samtidens nummer ble lansert: I alle fall ikke tape.

Kristjánsons bekymring gjaldt den politiske samtalen. Den er det mye å si om! Men kanskje en kan utvide bekymringen til å gjelde samfunnsdebatten som sådan. Det er mer enn nok å vise til av eksempler på forflating, innskrenking og skremming, som fungerer som en årelating av det offentlige ordskiftet. Om folk opplever ikke å kunne delta uten å sette av store ressurser på å håndtere en eller annen form for mediestorm i bakkant, så vil folk rett og slett la det være. Og det er ikke bare politikere som er utsatt for dette, det gjelder like mye om det er andre samfunnsaktører eller for den saks skyld en eller annen som skriver noe dumt på Facebook. Angrepene på det frie ordskiftet går både etter juridiske, politiske og strategiske linjer, og ikke minst dominerer angrep av typen «dette kan du ikke si».

Hvor er kompetansen?