Juleaftenen

Da president Abraham Lincoln traff Harriet Beecher Stowe, forfatteren av Onkel Toms hytte, skal han ha sagt: «Så, dette er den lille damen som startet borgerkrigen?» På samme måte ble Jøden en vekker for nordmenn. Få som leste boken kunne være uberørt av Henrik Wergelands appell til medmenneskelighet og barmhjertighet. Før Jøden kunne man kanskje henvise til «prinsipper» i spørsmålet om «jødeparagrafen». Etter Jøden var det ikke mulig å ta stilling til jødenes adgang til riket uten å ta stilling til spørsmål som angår humanitet og menneskeverd.

Wergelands Jøden består av «ni blomstrende tornekviste». Det er anklager, men representerer også muligheter. Det minner oss om urett begått mot jøder, ikke bare i dag og i går, men i uminnelige tider. Siden Jerusalems ødeleggelse, da jødene ble spredt over hele jorden og var statsløse, i diaspora, i mange tilfeller også rettsløse, utsatt for pogromer og forfølgelse, hadde de ikke annet fedreland å vende tilbake til enn det lovede land fra Mosebøkene, som bare de færreste trodde på som en praktisk politisk mulighet. De måtte derfor inntil videre finne seg et hjem i andre land. Men altså ikke Norge, det hadde Eidsvollsmennene bestemt. Her lå skjendigheten, slik Wergeland så det. Norge sto faktisk i så måte i en særstilling i Europa.

Men tornekvisten, den golde og forherdede uretten, skal blomstre; ut av det gale som er skjedd, skal det skje en bevisst handling som gir forløsning, en vilje og evne til å rette på skjevhetene, slik at en mørk fortid skal bli til en lys fremtid. Tornekvisten er jo også symbolet på lidelsen og fornedrelsen hos den tornekronede, som selv var jøde, og som her symboliserer jødefolket. Men liksom Kristi lidelse ble til frelse for menneskeheten, slik skal jødenes lidelse gjennom vår forståelse bli til både jødenes og nasjonens frelse. Jødenes, fordi de da får anledning til å utfolde seg i frihet blant oss, nasjonens fordi den da leger såret på sin sjel, og vasker vekk skampletten fra vår grunnlov.