Hvorfor hører ikke Gud bønner om fred?

«Deilig er jorden» er en vakker julesalme. En salme som gjerne avslutter julegudstjenestene over det ganske land. En salme som følger oss trygt og lunt inn i julenatten. I takknemlighet til Gud. Til Han som har sendt sin sønn ned til oss arme og syndige mennesker for å gi oss håp, frelse og et evig liv.

Bak alt det vakre og velsignede ved julen ligger imidlertid et evigvarende trosparadoks. Det paradoksale i at vår allmektig Gud har skapt oss mennesker i sitt bilde, men samtidig gitt oss en fri vilje. En vilje og en evne til også å kunne synde!

Dette trosparadokset er ikke alltid like lett å forstå – for oss vanlige mennesker. Hvorfor kan ikke en allmektig Gud som menneskeliggjør sin sønn, og fyller Jesu sinn med kjærlighet og barmhjertighet, gjøre det samme med oss vanlige mennesker?

Det er vel her beretningen om arvesynden kanskje kan gi oss et mulig svar?

Men uansett hva vi mennesker tror og tenker om arvesynden, er historien om den ingen trøst for våre lidende medmennesker der krigene denne julen herjer som verst. Deres hjerteskjærende rop om Guds hjelp forstyrrer daglig våre juleforberedelser, og kanskje også vår samvittighet?

De bønnfallende ropene kommer fra kvinner, menn og barn. Fra Ukraina, Gaza og fra andre steder på vår «deilige jord» der krig herjer. Rop som skjærer arr i våre hjerter, enten de kommer fra kristne, fra muslimer, fra jøder, eller fra andre folkeslag og religioner.

Europa og Midtøsten står ved inngangen til denne julen oppe i noen av de verst tenkelige menneskelige tragedier vi kan forestille oss. Troende kvinner og menn, barn og barnebarn stirrer på oss gjennom TV-skjermen. De bønnfaller sin Gud og sine medmennesker om hjelp.

Det står skrevet i Bibelen: «Jeg vet at du kan gjøre alt, og at ingen av dine tanker er umulige for deg.» (Job 42:2) Likevel. Hvorfor hører ikke vår allmektige Gud bønner om fred? Hvorfor hører ikke vår allmektige Gud vår bønn om at alle hans barn, viser hverandre barmhjertighet og medmenneskelighet?

Spørsmålet bringer oss tilbake til historiene om arvesynden. Til forestillingen om at Gud, av kjærlighet til mennesket, også har gitt det en fri vilje. En fri vilje som dessverre også kan slå ut i ondskapsfulle handlinger, i død og fordervelse. En fri vilje der krigens ondskap brukes av maktsyke medmennesker som middel for å tilfredsstille sine egne perverterte lyster, behov og sykelige begjær.

I boken Fluenes herre av den britiske nobelprisvinneren William Golding finner vi igjen noen av disse groteske utvekstene av menneskets misbruk av sin frie vilje. Menneskelige egenskaper som legger mørke skygger over den allmektige Guds kjærlighet og barmhjertighet, gitt til de samme menneskene som Herren har gitt den frie vilje.

Tittelen henspiller på djevelens tilnavn, Beelzebub, som betyr «Fluenes herre». I det ligger kanskje allerede forfatterens oppfatninger av det evigvarende trosdilemma; Kampen mellom ondskapens og kjærlighetens makter inne i selve menneskesjelen?

I boken møter vi en gruppe unge gutter strandet på en øde øy. De vil ikke overleve med mindre de samarbeider. Guttene velger seg en leder. Han bestemmer at guttene kontinuerlig må holde liv i et bål slik at forbipasserende båter kan se røyken, og at guttene dermed har en mulighet for å bli reddet. En vaktordning etableres for å holde liv i bålet.

Noen gutter bryter ut. De vil heller jakte enn å passe på bålet. Det oppstår konflikter mellom gruppene. Det ender med kamp og drap. Boken beskriver således hvordan guttene i stadig sterkere grad brutaliseres og avsiviliseres. Det oppstår en destruktiv maktkamp.

Boken skildrer gruppepsykologiske prosesser som hierarkier, maktkamp og rivalisering. Det kan tolkes som en advarsel om at vi mennesker er mindre rasjonelle og mer barbarisk destruktive enn vi selv tror vi er – hvis selvoppholdelsesdriften og maktbegjæret vinner over nestekjærligheten og fellesskapsfølelsen. I denne tolkningen anes konturene av en sivilisasjonskamp. I en slik tolkning er det ikke lett å finne Guds allmektighet gjennom Hans kjærlighet til menneske.

Hvis vi derimot leser boken i et apologetisk perspektiv, kan den hvitkledde kapteinen som til slutt redder guttene på øya, ses på som en Kristus-skikkelse. At menneskeheten også er fylt av barmhjertighet og nestekjærlighet selv om faren for eget liv i noen tilfelle kan være brutalt til stede.

En god jul ønskes dermed til Minervas lesere.