Omorganisering løser ikke problemene i statsborgerskapssaker

I en episode av serien Yes Minister diskuterer sir Arnold og sir Humphrey underlige politiske feilslutninger. Sistnevnte formulerer den gale politiske logikken slik: «Noe må gjøres! Dette er noe. Derfor må vi gjøre det.»

Dessverre er dette en tilnærming som også gjelder i den virkelige politikken: Politikere må ha et svar på hvordan de vil løse vanskelige problemstillinger. Hvorvidt forslaget vil ha en signifikant virkning eller løse saken, fremstår dessverre mange ganger som underordnet.

Dette er noe. Derfor må vi gjøre det.

Noe av det verste som kan skje en politiker, er nemlig å virke handlingslammet, for eksempel ved ikke å kunne ramse opp en rekke tiltak han vil sette i gang for å løse et problem. Av den grunn må man ofte komme med kreative forslag, som gjerne tenkes ut under tidsnød og ikke alltid har nevneverdig effekt. Dette medfører naturligvis at svært mange milliarder settes av til tiltak som har svak dokumenterbar virkning. Mitt anliggende her er å peke på hvordan den politiske feilslutningen slår ut på utlendingsfeltet innenfor statsborgerskapssaker. Poenget står seg imidlertid også for en rekke andre tilfeller.  

En av de mest betente sakene i domstolene de siste ukene, gjelder tilbakekall av statsborgerskapet til Mahad Abib Mahamud. Han har vært i Norge i 17 år og er etablert med jobb – og tilsynelatende godt integrert. Hovedspørsmålene i saken er om han virkelig er fra Somalia og om forhistorien hans stemmer. Det er lett å få sympati for hans sak. I kjent stil må politikere derfor forklare hvorfor en sympatisk innvandrer kastes ut. Siden saken vekker harme og søkelys fra media, må politikerne også ha et svar på hva de vil gjøre for å endre lovgivningen for slike saker.