Bærekraftige rettshjelpssatser. Hva er nå det?

Det er nylig oppnevnt et «salærråd». Et råd som skal fungere som en slags frivillig lønnsnemd for justisministeren, når hun skal fastsettelse salærsatsen til straffesaksadvokater. I sin første anbefaling har rådet foreslått en timepris på rundt 1400 kroner som «passende». En økning av satsen på over 20 prosent fra dagens nivå vil kunne sikre en «bærekraftig økning av rettshjelpssatsen» mener Advokatforeningen.

«Bærekraftig økning» for hvem kan man saktens man spørre seg. For advokaten? Slik at han får dekket sine driftsutgifter, og ellers får til salt i grøten? Eller kanskje betyr «en bærekraftig økning» at et lønnsløft på 20 prosent fra nåværende sats er nødvendig for at rettssikkerheten til advokatens klient skal være sikret godt nok?

Det er grunn til å spørre: Hva skal til for at advokatens lønn skal bli ansett som «bærekraftig»? Og videre: Hvordan kan det ha seg at inntekten til en advokat med samme utdannelse, samme formalkompetanse, (ulik spisskompetanse), og med omtrent samme arbeidsinnsats og samme smartness må man tro, kan verdsettes så ulikt – fra ca. 1000 kroner timen til 5-6000 kroner timen?

At salæret til straffesaksadvokaten ikke kan følge frontfagenes lønnsutvikling mener selv ikke de mest ihuga, og rettferdighetsorienterte likelønnspolitikere. Straffesakssystemet vårt betinger som kjent at forsvarsadvokaten skal spille en uavhengig advokatrolle overfor staten, retten og påtalemyndigheten. Han skal som forsvarsadvokat være statens, dvs. politijuristens eller statsadvokatens motpart, og drive rettshjelp gjennom å ivareta den tiltaltes strafferettslige interesser. For å ivareta en slik rettslig uavhengighet må også lønnen til en forsvarsadvokat fastsettes på en noe annen måte enn for en politiadvokat, en statsadvokat eller en av advokatene ansatt hos regjeringsadvokaten for den sakens skyld.

Hvis man likevel kunne tenkt seg en form for salærråd for fastsetting av politiadvokatens eller statsadvokatens lønn, hva ville i så fall det rådet kunne tenkes å ende opp med som «bærekraftig lønn? Antakelig nærmere en 2-3 prosents økning enn en 20 prosents for å bli kalt «bærekraftig».

Mange gode forklaringer kan sikkert gis på denne store forskjell i verdsetting av en bærekraftig lønn for advokater, men likevel: Hvordan kan det ha seg at lønnsnivået blant advokater mer generelt, kan sprike så ufattelig som det tilsynelatende faktisk gjør? Med den følge at en dyktig advokat, i statens og straffesakssystemets rettshjelpstjeneste, anses å ha en bærekraftig lønn selv om den kan ligge 10-gangeren under de mest ærgjerrige forretningsadvokater som også driver rettshjelp i fru Justitias tjeneste?

Staten forsøker etter beste evne å møte sine fast ansatte advokater i ulike departement, virksomheter og direktorat med konkurransedyktig lønn, men det ender som regel med at den «statsansatte advokaten» får samme lønnstillegg som alle andre statsbyråkrater under hovedoppgjøret. Det er selvfølgelig en viss rettferdighet og likhetsideologi innebygd i dette, men statens og ikke minst straffesakssystemets problem blir likevel; stor turnover, misnøye og ofte demotiverte advokater, ikke bare i politiet og i påtalemyndigheten, men også ellers blant advokater i statlige virksomheter. Og så lenge markedet skriker etter stadig flere forretningsadvokater som kan tolke og problematisere enda flere lover og forskrifter som er produsert og gitt av den samme staten som klager over at den mister sine advokater, ja, så har vi det gående.

I markedet fungerer ellers det noe paradoksale at en god forretningsadvokat som har en inntjening på flere millioner i året, gjerne blir ansett som enda bedre av klient eller kunde hvis advokatens timepris ligger enda høyere enn konkurrentens. Dette fordi markedet ofte tror at kvalitet følger av pris – også når det gjelder rettshjelpstjenester. Slik er verden, selv om mange likhets- og rettferdighetssøkende politikere skulle ønske det annerledes. Og derfor vegrer de seg også sterkt, for å diskutere markedets iboende rettferdighetslogikk i åpent lende.

Det ville antakelig kunne bli interessant dersom det var mulig å få i gang en mer generell politisk debatt om de ulike konsekvensene av advokaters salærstaser, i kjølvannet av det nye «salærrådets anbefaling» om bærekraftige satser.

Utgangspunktet for debatten vil kunne være følgende: Mens den salæravlønnede straffesaksadvokaten må bruke klientens lovbestemte rettssikkerhetsgarantier når han skal begrunne hva en «bærekraftig rettshjelpssats» bør være, kan forretningsadvokaten nøye seg med å vise til hva markedet er villig til å betale for hans unike rettshjelpskompetanse. At markedslønna til en god forretningsadvokat ligger skyhøyt over det staten er villig til å betale sine advokater, er en kjensgjerning politikerne nok må leve med. Men, da burde det kanskje i det minste være et tankekors for staten, dvs. politikeren, at han er villig til å betale 5000 kroner timen for å bruke en advokat fra markedet, mens han tydeligvis mener det er mer enn «bærekraftig rettshjelp» å betale en femtedel av timelønna til sine egne anvendte straffesaksadvokater.