Hvordan hindre uønsket påvirkningsvirksomhet uten å innskrenke ytringsfriheten?

Fremmede makter med onde hensikter kan i dag true viktige norske sikkerhetsinteresser, og utsette våre demokratiske institusjoner og prosesser for uakseptabel (elektronisk basert) påvirkning. Justisdepartementet har derfor hatt et lovforslag på høring, om nye straffelovs- og prosessbestemmelser. Lovforslaget vil kunne gi politiet et bedre rettslig handlingsrom til å bekjempe samfunnsskadelig påvirkningsvirksomhet.

Så langt ser det ut til å være bred enighet om at virksomheten regjeringen ønsker å forhindre er i stand til å undergrave legitimiteten i våre demokratiske prosesser, for ikke å snakke om at den forekommer moralsk forkastelig.

Å straffe eller ikke straffe?

Et av de mange rettspolitiske spørsmål som likevel stilles, er om all den påvirkningsvirksomhet lovforslaget er ment å ramme, skal eller bør belegges med straff.

Regjeringen har i den forbindelse forsøkt å formulere i lovtekst og forarbeider grenseoppgangen mellom lovlige og ulovlige ytringer med påvirkning som hensikt. For flere av høringsinstansene er dette håndverket ikke utført godt nok. Grensene mellom lovlig og ulovlig påvirkning bør vurderes mer grundig, opp mot ytringsfrihet, informasjonsfrihet og personvern, mener mange.

Regjeringens lovforslag ønsker å ramme den som samarbeider med utenlandsk etterretningstjeneste, i den onde hensikt å påvirke opinion eller politiske beslutninger. Ved et slikt hjemmelsgrunnlag vil man på sett og vis «kriminalisere» den type påvirkningsvirksomhet, men samtidig legge til rette for en adskillig bedre samhandling mellom E-tjenesten, PST og ordinært politi, enn den man etter regjeringens oppfatning har i dag. Gode og forståelige intensjoner fra regjeringens side må det vel være tillatt å si.

Utfordrer personvern og grunnlov

Den uønskede påvirkningsvirksomheten mot norske sikkerhetsinteresser kan ifølge regjeringen komme både fra stater og «andre» som våre myndigheter naturlig nok ikke vet identiteten til før man har undersøkt «angrepene» nærmere. Myndighetenes problem blir da at den digitaliserte undersøkelsesmetodikken som kreves i seg selv utfordrer personvernlovgivningen, ja til og med Grunnloven – hva angår spørsmålet om ytringsfrihetens grenser.

Regjering og Storting står med andre ord overfor en oppgave av dimensjoner. På den ene siden gjelder det å finne lovformuleringer som er presise nok til kun å omfatte uvennlige stater eller organisasjoner med dokumenterbare, onde hensikter. På den andre siden trengs lovformuleringer som gjør det mulig å finne fram til, og identifisere den mistenkte staten eller sammenslutningen på en rasjonell og resultatgivende måte.

Og skulle politiet lykkes med å identifisere hvem staten eller den mistenkte er, skal de i tillegg rettslig sett sannsynliggjøre at den mistenkte staten driver med en virksomhet som kan skade det norske samfunnet, eller mer konkret: Beslutningstagere, politikere, forvaltning og/eller private virksomheter.

Dersom de nye lovbestemmelsene skal være funksjonelle og nyttige for politiet, må rettsandvender ha den kompetansen, og besitte den lovforståelsen som er nødvendig for å sondre mellom ytringer som kan være vernet av andre lover og regler enn straffelov og straffeprosesslov, for eksempel vernet i Grunnlovens § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjons (EMK) art. 10.

Det blir uansett en krevende oppgave å vurdere hvilke ytringer som i seg selv skal være straffrie, men som politiet mener brukes i en antatt ulovlig påvirkningssammenheng. Ulovligheten må i så fall sannsynliggjøres rettslig, dvs. påvises med en grad av sannsynlighet at hensikten med bruken av ytringen er å skade, mer enn bare å ytre.

Krever bedre tydeliggjøring

Den rettslige vurdering vil da igjen avhenge av hvordan formålet med de nye lovbestemmelsene blir vurdert av rettsandvender. For eksempel må man da ha med seg at det fra regjeringens side ikke er et formål å kriminalisere ytringer, men å verne samfunnet mot at fremmede stater bevisst, og med onde hensikter, forsøker å påvirke den politiske og demokratiske stabiliteten i Norge.

Undertegnede kan – basert på egne rettspolitiske forutsetninger og oppfatninger – ikke se at nåværende lovforslag forrykker balansen mellom ytringsfrihet, personvern, informasjonsfrihet og hensynet til et effektivt og resultatgivende politiarbeid på noen uheldig måte.

Flere sentrale høringsinstanser etterlyser og krever imidlertid enda flere detaljerte og avklarende regler og uttrykksformer for å tydeliggjøre «bedre» mange av de begrep og grenseoppganger som for dem fremstår som «uklare».

Hva er så en «bedre» lovtekst? En med ytterligere tydeliggjøring, presisjon og uttømmende regler om nær sagt ethvert ord og begreps betydning i forslaget? Bedre er det nok å tro på at politi- og påtalemyndighet er i stand til å vurdere de ulike rettslige hensyns betydning på en rettmessig, og god nok måte, ut fra foreliggende forslag. I så fall vil nåværende lovforslag kunne vise seg å være en forbedring av dagens lovverk, med den vekt det legger på rettsandvenders juridiske kompetanse og rettspolitiske helhetsforståelse.

Noe må det vel være igjen av det brede rettspolitiske ønsket vi alle blir minnet om i disse valgtider; ønsket om en mer tillitsbasert forvaltning?