Menneskerettigheter i annen rekke

Enkelte mottakerland er bedre enn andre på å fremstille seg selv som uvurderlige for bistandsgivere. Sikkerhetspolitisk samarbeid og økonomisk vekst er faktorer som bidrar til at vestlige giverland anser et mottakerland som såkalt «donor darling» (donor-yndling), altså land man kan vise til for å rettferdiggjøre bistand generelt.

Problemet er at den økonomiske veksten man ser i enkelte land ofte kommer til tross for bistanden. Dessuten kan status som donor darling ha svært negative konsekvenser for et lands demokratiske utvikling.

Uganda: Den nødvendige partneren

Inntrykket donorland har av et mottakerland, er svært viktig for å forstå prioriteringer og vilje til å bidra med utviklingshjelp. Fisher (2012) viser hvordan donorland gjennom 1990-tallet og tidlig 2000-tall behandlet Uganda som en donor darling.

Donorer er desperate etter suksesshistorier som kan tilskrives bistanden, spesielt i Afrika.

Donorland stilte ultimatum og kuttet bistanden midlertidig til land som Kenya, Malawi og Etiopia, som en respons på politisk undertrykkelse, høy korrupsjon og dårlig styresett. Regjeringen i Uganda slapp slike reaksjoner, selv om Uganda var minst like korrupt, og regimet minst like undertrykkende. Donorland valgte å ignorere åpenbare brudd på politiske og sivile rettigheter, og overså glatt bekymringer om valgfusk.

Dette skjedde blant annet fordi president Yoweri Museveni hadde bygget opp et image som en stabil og nødvendig alliert i regionen. Fisher (2012) identifiserer økonomisk vekst, sikkerhet og stabilitet som fokusområder for Uganda og Museveni gjennom 1990-tallet. Et image som et stabilt land med sterk økonomisk vekst, takket være Musevenis ledelse, gjør det vanskelig for donorland å stille krav om demokratisk legitimitet. Det vil si, donorer er desperate etter suksesshistorier som kan tilskrives bistanden, spesielt i Afrika, at man velger å overse brudd på menneskerettigheter og autoritært styre.