Ytringsfrihetens motkrefter

Ytringsfrihetens viktigste begrunnelse var sannhetssøken. Men hva skjer når selve sannhetsbegrepet har blitt diskreditert i vår tidsånd? En postmoderne reservasjon mot objektivitet leder noen til generell mistro til autoriteter og opplysningstidens idealer. Man ser på samfunnet som en arena for kamp mellom uforenlige perspektiver knyttet til gruppetilhørighet. De som forsvarer bestående maktstrukturer, taler fra et privilegert ståsted. Maktforholdet er iboende ujevnt, og dialog og diskurs gir derfor liten mening for de som vil kaste de bestående strukturer (og privilegier) på bålet.

Etter en slik tankerekke fremstår det som legitimt å motarbeide sine meningsmotstandernes ytringsfriheter, i hvert fall slik at ytringsrommet forsøkes innskrenket. Trusler om vold hører ekstremister til, men en midlere form for aktivisme har blitt akseptabel blant mange som ellers kaller seg liberale; kanselleringskultur.

Et eksempel fra norsk samfunnsdebatt var da Cecilie Hellestveit høsten 2021 ble utsatt for aktivisme etter at hun i intervju sa at «andelen utenlandske forskere i enkelte fag nå er så stor at fagenes egenart, rolle og legitimitet i det norske samfunnet står på spill». Aktivistene burde klare å finne mer illiberale utsagn å rette skytset mot, men følte seg likevel kallet – dog uten synlig effekt.

De samme kanselleringsholdningene har etter hvert fått virkning i medieinstitusjoner, næringsliv og forvaltning. Siste tilskudd til virkemiddelapparatet er «de-banking», hvor samfunnskritiske røster får terminert sin bankforbindelse uten noen økonomisk foranledning. Denne disrespekten for andres ytringsrom kan ikke forstås på annen måte enn at man også tar avstand fra ytringsfriheten idémessige grunnlag.

Men motkrefter mot ytringsfrihet er ikke bare å finne blant ekstremister og kanselleringsaktivister. Selv om flertallet av den liberale majoritet ikke driver kanselleringsaktivisme, besitter den en betydelig grad av definisjonsmakt over hva som skal anses liberalt. Problemet med dette er at en slik definisjonsmakt skaper ensretting, fordi de som defineres ut av det liberale selskap får sitt ytringsrom begrenset. Ved å fremme slik ensretting blir man utilsiktet en motkraft mot den frie meningsdannelse.

I forlengelsen av denne kulturelle definisjonsmakten kommer et politisk press om hva som skal falle inn under straffelovens § 135 (om hatefulle ytringer). Dersom domstolene over tid lar majoritetens gode smak være retningsgivende for lovlighetssandstadarden, blir det kritiske spørsmålet hva som anses som en ulovlig ytring om 10 år.

Det synes da på sin plass å understreke autonomihensynet bak ytringsfriheten, eller «den frie meningsdannelse» slik dette er nedfelt i Grunnloven. Dette hensynet forutsetter at umodne og provoserende ytringer forekommer, nettopp fordi det er i møte med korrigerende motstand at enkeltmennesket utvikler og modner sitt verdimessige ståsted. Særlig viktig under dette hensynet er at lovens lange arm ikke griper inn i hverdagslivets små konfrontasjoner. Også den liberale majoritet kan komme til å raffinere sitt verdisyn i møte med språket på grasrotnivå. Om ikke annet bidrar konfrontasjoner til at argumentasjonsevnen holdes i hevd, og huden vokser tykkere. Det er en del suksessoppskriften til et liberalt demokrati.

Ytringsfriheten må derfor ikke degraderes til ett politisk hensyn i krysningsfeltet av ulike (politiserte) menneskerettigheter. Ytringsfriheten er en betingelse for et liberalt demokrati, og det liberale demokratiet kan da ikke relativisere denne friheten mot andre gode intensjoner.

Ytringsfriheten har imidlertid også en motkraft i de mange personrettede angrep som fremsettes mot debattanter og vordende politikere i media. Man har da flyttet seg opp fra verbal dagligtale til en offentlig tilgjengelig (digital) oppslagstavle, hvor den enkelte har tid og anledning til å overveie sine ytringer. Potensielle skadevirkninger og rekkevidde kan bli stor for den som ytringene rettes mot, mens de som fremsetter nedsettende ytringer gis anledning til å skjule sin identitet.

Det legges til grunn at retten til å ytre seg anonymt er en del av ytringsfriheten. Det er imidlertid ikke opplagt at anonymitetsvern på alle områder er hensiktsmessig ut fra ytringsfrihetens formål, selv om det anerkjennes at særlige beskyttelsesbehov foreligger ved redaksjonelt kildevern, dissidenter, varslervern, mv. Enhver frihet må ha en korresponderende ansvarsside, og denne settes ut av spill når man kan skjule seg bak en maske og kaste verbale steiner. Dersom resultatet av retten til anonymitet er at digitalisert hets, mobbing og kanselleringsaktivisme forsterkes, og dette begrenser den frie meningsdannelse, så bør det være et tankekors for alle som står på ytringsfrihetens side.

Den siste motkraften jeg vil nevne er det som kan kalles overvåkningssamfunnet. Dersom borgerne av et land føler seg overvåket av myndighetene, og man frykter en eller annen form for forfølgelse av egne eller andre lands myndigheter, så vil dette kjøle ned viljen til å ytre seg politisk. Riktignok er det få norske politiske bevegelser i vår del av verden som har overvåking av borgerne i sitt program. Overvåkingen er et resultat av gode intensjoner innen kriminalitetsbekjempelse og fremme av rikets sikkerhet. Summen av enkelttiltak i kombinasjon med et teknokrati med egenvilje kan imidlertid lede til et samfunn som ingen egentlig ønsker seg.

Ytringsfrihetens motkrefter er altså et sammensatt bilde, hvor det finnes kollektive strømninger som, kanskje utilsiktet, gjør ytringsfriheten til salderingspost. Vi må derfor mane til økt bevissthet og forståelse omkring ytringsfrihetens formål, og de nevnte mekanismer som er i spill. Ytringsfrihetens idé må gjenvinne sin plass i vår kollektive bevissthet.

Noen lyspunkter er å merke seg. Årets Pride-markering i Oslo satte ny deltagerrekord, angrepet på fjorårets markering til tross. Denne motviljen mot å la seg true til taushet var en seier for Pride-bevegelsen, men også en seier for ytringsfriheten i Norge.