Dyre munnbind: kapitalismen fungerer

Torsdag 6. august kom meldingen om at myndighetene ville endre innstilling til munnbind og evt. andre former for ansiktsbeskyttelse. Meldingene kom om høyere pris på munnbind hos apotekene. Fredag morgen 7. august møtte stortingsrepresentant Karin Andersen fra SV hos Astrid Randen i NRKs Politisk kvarter og kunne fortelle at hun hadde vært på apotekene og registrert en stykkpris på 16-17 kroner. NRK kunne dagen før melde om priser på rett under 800 kroner for pakker på 50 munnbind, noe som gir en stykkpris på rett under 16 kroner. Andersen mente at anvendelse av pristiltakshjemler burde være på sin plass, og at et pristak kunne være aktuelt.

Det ropes i sosiale medier om at dette er kapitalismens grusomme ansikt. Ja, det er vel så enkelt som at noen ønsker å profittere på en krisesituasjon? Det er koronaprofitører vi har med å gjøre? Eller er det virkelig så enkelt?

Selvsagt kan det være noen som ønsker å utnytte en krisesituasjon til egen vinning til ekstrem fortjeneste. Men også disse bidrar til signaler i markedet om hvor produksjonsressursene rettes.

Økonomiske tyngdelover gjelder fortsatt

Går behovet for en vare opp, stiger prisen. Slik fungerer det. Så kan man si at man ikke bør tenke slik i en krise. Da bør vi alle være med på dugnaden. Var dugnaden frivillig forresten? Kan også utenlandske leverandører kommanderes til å være med på dugnaden? Hva folk motiveres av, endres ikke av at det er krise.

Prismekanismen er viktig for å gi signaler om hvordan markedets frivillige arbeidsdeling bør koordineres. Den østerrikske økonomen Friedrich August von Hayek er blant dem som har fortalt oss at det ikke er mulig å sentralplanlegge bedre enn slik prismekanismen koordinerer arbeidsdelingen.

Når prisen på en viktig vare går opp, kan det ha flere positive effekter. Deriblant er at produsentene, leverandørene og potensielt sådanne får et signal om at det bør produseres mer av det. De får nemlig et incentiv til det.

Helseminister Høie var inne på i Politisk kvarter at kanskje gjenbrukbare, vaskbare ansiktsmasker burde brukes i mange sammenhenger, istedenfor medisinske munnbind. Hvis prisen går opp på nettopp medisinske munnbind, vil det sørge for at folk vurderer alternativer. Ikke minst vil det føre til at folk kanskje tenker seg om før de overforbruker en vare. Skal det være fornuftig at alle går rundt og bruker minst ett medisinsk munnbind per dag, kanskje flere ganger om dagen?

Prismekanismen er ikke magi. Den kan ikke hindre varemangel dersom f.eks. myndigheter fysisk hindrer medisinske munnbind å bli sendt til andre land. Ting tar også tid. Prismekanismen kan ikke i seg selv f.eks. oppheve produksjons- og leveransetider og tid det evt. tar for å etablere nye produksjonsanlegg. Men prismekanismen gir et viktig incitament til hvordan produksjonsressursene skal brukes.

Lappverk av reguleringer?

Dersom man setter en lavere pris enn det markedet ville satt, risikerer man varemangel (større enn ellers), overforbruk (man kaster oftere enn man ellers ville gjort; man vurderer ikke i like stor grad alternativer) og hamstring (mer enn ellers).

Hvis det settes et pristak på medisinske munnbind, skal da apotekene, som har kjøpt inn munnbind, pålegges å selge dem med tap? Skal pristaket også gjelde kjøp fra utlandet?

Hva med de mindre bemidlede? Skal ikke de også kunne ha råd til å beskytte seg når myndighetene ønsker at vi skal ha beskyttelse på nese og munn? Det er jo alltid unnskyldningen for prisregulering. Men at man mener at man tar hensyn til de svake, gjør ikke prisregulering noe bedre.

Ofte er begrunnelsen for sentralbankens rentemanipulasjon hensynet til dem som ikke har så mye av oppsparte midler. Men det driver boligprisene til himmels, noe som neppe er til fordel for de ubemidlede. I tillegg får man et lappeteppe av reguleringer for å bøte på de negative konsekvensene av den pengepolitiske planøkonomien.

Det finnes andre måter å gi signaler om at flere munnbind bør produseres? Javel, hvilke? Kommandoøkonomi er det som kjent dårlig erfaringer med.

Da folk hamstret toalettpapir, til dels som følge av større behov for husholdningstypen fordi vi skulle være mer hjemme, ikke gå så mye til butikken og kanskje bli ilagt karanteneplikt, til dels som følge av at andre gjorde det samme, var ikke dette greit. Men nå er det liksom greit at vi skal ha lave priser på medisinske munnbind, slik at folk overforbruker/hamstrer dem, og vi får mangel på dem?

Kanskje vi skal ha rasjonering i tillegg til prisregulering? Man ser fort konturene av et lappeteppe av reguleringer. Det kan fort bli verre enn man hadde tenkt seg. Norge blir neppe som Venezuela av at pristak innføres på munnbind, men at det vil få negative konsekvenser, er nærmest garantert.

Skulle det være noen som virkelig ikke får den beskyttelsen de trenger, får man heller se på tiltak rettet spesifikt mot dem.

Og så bør vi tenke oss om litt før vi roper kriseprofitør når vi ser at priser på viktig materiell i forbindelse med krisen går opp.