Karakterbristen

Aftenpostens A-magasin slår fast i reportasjen «Seks-presset» (15.11-2024), at andelen seksere på videregående skoler i Norge har doblet seg på 15 år. Hver sjette karakter i fellesfagene er nå en sekser. Dette er en økning på 150 prosent siden 2008. Sekserøkningen er aller størst i kroppsøvingsfaget, her er nå hver tredje karakter en sekser. 

Det kraftigste sekserdrysset kom under koronapandemien («Seksersmitten, VG 31.10, 2022). Endeløse oppgavepubliseringer på Itslearning og kunnskapsformidling til svarte skjermer på teams viste seg å være en pedagogisk åpenbaring. Da karakterene skulle settes i begynnelsen av juni midt under pandemien, kunne lærere og elever ta sommerferie i trygg forvissning om at læringskurven aldri hadde vært brattere.

Tallene burde utløst festtaler og spontane folketog. Lærere over det vidstrakte land burde gått med hodet hevet, slått seg på brystet og ropt halleluja. I skrivende stund kan verken oljefondet eller de mest suksessfulle i norsk næringsliv konkurrere med veksten, fremgangen og bunnlinjen vi nå ser i den norske skolesektoren. Det burde vanket bonuser og lønnsøkning for hele lærerstanden.

Lærere fra andre land i Europa burde ha valfartet til norske skoler for å bli inspirert, og fått opplæring i de norske supereffektive undervisningsmetodene. Konge og statsminister burde nevnt norske elevers kompetanse, styrke, utholdenhet og sunnhet i nyttårstalene, og løftet frem lærerne som har beredt grunnen for norsk histories beste karakterer. Ut fra tallenes klare tale skulle vi kunne konkludere med at den moderne norske skolen har skapt et helse- og kunnskapsfundament i den kommende generasjon vi knapt har sett maken til.

 Vi lærere og elevene for den saks skyld vet imidlertid utmerket hvorfor vi ikke blir nevnt i nyttårstaler, og hvorfor ingen valfarter til norske skoler på studieturer. Mens elevene går ut av skoleporten med et snitt som for bare en generasjon siden var langt utenfor rekkevidde for de aller fleste, sitter mange av oss lærere igjen på lærerrommet med en flau smak i munnen. Vi gremmer oss, for vi sitter igjen med den ubehagelige dissonansen. Følelsen av å gå på akkord med seg selv og lærerkallet er påfallende og ikke til å komme unna. 

For ingen vet bedre enn oss, vi som daglig traver rundt i klasserommet at vi er vitne til en karakterinflasjon i tredje potens. «En femmer er helt greit og en firer er ganske brutalt», uttaler en av elevene i A-magasinets reportasje. I min egen gymnastid var firer en anstendig karakter, mens femmeren var for de «flinkeste». Mens de norske elevene vurderer karakteren 4 som brutal, gjør de norske femtenåringene, som året etter skal starte på videregående skole det stadig svakere på PISA-undersøkelsene. Standpunktkarakterene freser oppover på karakterskalaen, men eksamenskarakterene holder ikke følge. Eksterne sensorer har en annen oppfatning av elevenes kompetanse enn faglærerne som står en kryssild av ulike pressfaktorer. «Det er ingenting som tyder på at norske elever er blitt bedre i noe som helst, sier professor Kjell Lars Berge. Det norske «karaktersystemet er helt ute av kontroll» konkluderer professoren, som har forsket på karaktersetting og vurdering i skolen.

Berge sier det mange av oss lærere som har jobbet i skolen en stund har visst lenge. Vi ser jo hver eneste dag at norsk ungdom ikke er sprekere og sunnere enn før. Elevene løper saktere og kortere, men selv de raskeste klarer ikke holde følge med strømmen av seksere som fosser ufortrødent videre. Mens jeg løp 3000-meter, svømte 10 minutters tester og slo hjul skal jeg nå forsøke å vurdere elevenes evner til å «bruke kart og digitale verktøy på en måte som sikrer trygg ferdsel for seg selv og for andre» og deres evne til å «bruke lokale tradisjoner for ferdsel i naturen under vekslende årstider». «Det er utrolig krevende å drive vurdering når det er så ulne ord», uttaler Karoline Torkildsen som er lektor på Ullern til A-magasinet og setter ord på noe mange lærere har kjent på lenge.

Det kan se ut til at karakterene blir høyere desto mer svulstige og ulne målene er. I faget matte der man fortsatt kan sette to streker under svaret har man ikke sett noe særlig stigning på karakternivået til tross for at oppgavene ifølge mange mattelærere blir stadig enklere.

Også elevene synes å være klar over at karakterene ikke samsvarer med evnene. Da sekserne og femmerne rant inn under koronapandemien var alt fryd og gammen helt til noen begynte å ymte frempå med at man burde forsøke å gjennomføre eksamen. Da stilnet jubelen inne i lokalene til elevorganisasjonen. Elever over hele landet protesterte. Undervisningen som på papiret hadde sørget for strålende karakterer var nå mangelfull og ikke tilstrekkelig. Det ville være urettferdig om elevene skulle prøves i det de hadde papirer på at de hadde lært overmåte godt. Responsen viste med all tydelighet at elevene visste like godt som vi lærere at eksamen ville ha avdekket hyperinflasjonen. 

Dette avslører noe langt mer alvorlig enn at karakterer har mistet sin verdi, og at man ikke lenger kan bruke dem til å skille de middels dyktige fra de dyktige, noe som igjen fører til at man da ikke lenger har et rettferdig system for rekruttering av studenter til høyere utdanning. Karakterinflasjonen avslører en alarmerende mangel på moralsk karakter. De kunstig høye karakterene er en bitter påminnelse på vår forbløffende evne til å gå på akkord med sannheten og det som er rettferdig så lenge det tjener oss. 

Elevene får de karakterene de trenger, slik at de kommer inn på de studiene de drømmer om. Lærerne slipper lange klagesaker og anklager fra elever om at de ødelegger fremtiden deres samt mas fra elever og foreldre. Skolene og rektorene kommer godt ut med et høyt karaktersnitt. Man rapporterer som fabrikkene og jordbrukskollektivene under Stalinismen om storslåtte fremganger, men vet innerst inne at det i beste fall er snakk om halve sannheter. Man døyver dissonansen med sommerferie, samvittigheten sløves og resignasjonen tiltar.

Noen av oss kommer kanskje i sommerferien til at vi har svelget vår siste kamel. Når man så allerede i august møter krav om momentlister, fylkeskommunale skriv om kvalitetssikring av lokalt lærerplanarbeid, elever og foreldre som er enda mer ambisiøse enn året før, krav om tydeligere vurderingskriterier, tettere oppfølging og hyppigere tilbakemeldinger, vippeprøver, rett på ekstra tid på vurdering, påminnelser om at tvilen skal komme eleven til gode, fritak fra skriftlige vurderinger og krav om muntlige prøver, mindre vurderingstetthet og et hav av blå ark som stadfester nye diagnoser og tilfeller av dysleksi, er det ikke fritt for at man gaper ekstra høyt slik at selv kameler kan smette inn i det resignerte gapet vårt.

Lærernes opplevelse er at kravene øker, men klassestørrelsene forblir stabile. Alle lærere med et minstemål av selvinnsikt vet at man ikke er i nærheten av å oppfylle alle kravene i opplæringsplakaten. Elevenes rettigheter rager høyt over det en gjennomsnittlig lærer er i stand til å oppfylle. Når klagene kommer er man som regel smertelig klar over at man ikke har innfridd alle krav til individuell oppfølging og tilpasset opplæring mens man forsøkte å vurdere de 29 andres evne til «å skape nye varianter av lek». Mye av tiden går med til å sikre at «ryggen er fri», men også der kommer man til kort. 

Det enkleste blir for mange å gi elevene den karakteren de mener å ha krav på. «Så lenge det ikke brukes trusler eller eleven er ekstrem i pressingen, kan man ikke klandre eleven for å ønske seg en god karakter», sier en av elevene i A-magasinets reportasje. Mange lærere ender opp som ettergivende foreldre. Istedenfor ipader og mobiler ender man opp med å gi elevene den karakteren de argumenterer for. Man orker simpelthen ikke stå i køen av forhandlingsvante ungdommer. Man blir sittende desillusjonert igjen på kateteret med en følelse av å ha skuffet seg selv.

I gammel tid lærte man at alle var skapt av en allmektig Gud. Du var ikke en tilfeldighet, men Gud selv hadde en plan med en og man hadde alle en plan over livet og et kall å leve ut. Når har denne virkelighetsoppfatningen blitt erstattet av en nyvunnen erkjennelse av at vi er alene i universet. Det finnes ingen guddommelig masterplan. Det er nå opp til den enkelte å selv skape mening i tilværelsen. Med en slik ramme over livet er det ikke rart skolekarakterer blir stadig viktigere. Det er disse mange trenger for å virkeliggjøre drømmene sine, for å skape et liv med mening. I sivilisasjoner der selvrealisering er øverste mål vil skolekarakterer være et sentralt middel. Konsekvensene av den nye verdensanskuelsen merker nå lærere på kroppen.

At mange lærere ikke lenger orker å lage enkle oppskrifter til «karakteren du trenger» skjønner jeg godt. Når dannelsen, lærelysten, nysgjerrigheten og gleden ved å formidle stadig taper terreng for en instrumentell skole som ikke lenger er et mål i seg selv, men et middel forsvinner etter hvert gleden ved å være lærer. Når karakterene har blitt viktigere enn «karakteren», har vi mistet noe vesentlig på veien. 

«Eller har lærerne blitt for snille?» Spør A-magasinets Anette Aasheim og Bjørn Egil Halvorsen. Jeg tror dessverre realitetene er langt alvorligere. Man kan være fristet til å spørre med ibseniansk retorikk: Hva står man igjen med om man tar livsløgnen fra en gjennomsnittlig norsk skole?