Når formuer og bedrifter ikke er det samme

Det var begredelig å høre Politisk kvarter 11. mai med finanskomiteens leder Mudassar Kapur fra Høyre og komitémedlem Kari Elisabeth Kaski fra SV.

Kaski vil øke skattene, særlig på høye inntekter, formuer og utbytter med 20 milliarder kroner, mens Kapur sier at regjeringen siden 2013 har redusert skatter og avgifter med 25 milliarder kroner.

Kaski sier at det er de med de store formuene som skal betale, ikke bedriftene. Men det er ikke til å unngå. Ved å analysere skattestatistikk for årene fra 2005 til 2015 har jeg i Civita-rapporten Skatt og samfunnsbidrag vist hva private formuer i Norge består av, hva personer med formue totalt sett bidrar med i skatt, både personlig og ved bedriftseierskapet, og også hvor mange som er sysselsatt i bedriftene det er investert i. Personer med ligningsformuer på over 100 millioner kroner har 93 prosent av formuen investert i næringsrelatert virksomhet. Disse personene bidrar med minst 12 588 000 kroner i skatter i året i gjennomsnitt. Selskapsskattebidraget utgjør 56,8 prosent av dette, etterfulgt av formuesskatt på næringsrelatert kapital med 23,6 prosent og inntektsskatt utenom formuesskatt på 17,8 prosent. Det totale skattebidraget er dermed 109,74 ganger større (12 588 003 kr) enn det gjennomsnittlige skattebidraget fra alle skatteytere er (114 707 kr). Hvis denne likningsgruppen ikke betaler formuesskatt på næringsaktiva, men bidrar med skatt fra inntekt, formuesskatt på private aktiva, utbytteskatt og selskapsskatt, ville det gjennomsnittlige personlige skattebidraget i 2014 være 83,82 ganger større (9 614 194 kr) enn det gjennomsnittlige skattebidraget fra alle skatteytere.

Kapur hevder på sin side at regjeringen har gitt skatte- og avgiftslette på til sammen 25 milliarder kroner siden 2013. Formuesskatten på arbeidende kapital, altså på næringsvirksomhet og bedrifter, har økt fra 2,2 mrd. kroner (nominelle) i 2002 til 10,6 mrd. kroner i 2020. Samtidig har utbytteskatten gått fra 0 i 2002 til 21 mrd. kroner i 2020. Dette betyr at eierbeskatningen er 14 ganger høyere nå enn i 2002 i nominelle kroner. I 2013 var utbytteskatten 8,1 milliarder kroner, mens formuesskatten på arbeidende kapital var 6,7 milliarder kroner. Provenyet fra formuesskatten for private aktiva har vært relativt stabil, mens det for arbeidende kapital har økt fra 6,7 til 10,3 mrd. kr. (nominelt), i en periode der det har vært gitt lettelser i formuesskattesatsen (fra 1,1 prosent til 0,85 prosent). Økningen skyldes blant annet endringer i reglene for verdsettelse av formue, særlig av næringseiendom.

Kaski hevder videre i Politisk kvarter at «vi vil breie ut skattene», og hun henviser til blant annet OECD og IMF, som anbefaler dette. Norge har i dag et svært bredt skattegrunnlag og et skattesystem som stort sett fungerer fint og er forutsigbart. Hvordan Kaski ser for seg at skattegrunnlaget skal utvides enda mer, hadde vært fint å få vite. Et forslag kan jo være å beskatte klimaforurensning mer.

Kapur må ta inn over seg at det i realiteten ikke er gitt skatteletter til bedriftene, bortsett fra i selskapsskatten, som også Arbeiderpartiet har stemt for. Det er en skatt som kan økes dersom det trengs, fordi den betales når bedriftene går med overskudd. Som Kapur selv var inne på, det er økt verdiskaping og flere arbeidsplasser som skaper skatteinntekter. At Kapur ikke går i rette med Kaski i Politisk kvarter og forklarer at formuesskatten i realiteten er en skatt på bedriftene, er skuffende. De fire ikke-sosialistiske partiene skrev hver sine merknader til skattereformen i 2016, der de alle understreket at målet var å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital. Selv ikke under en pandemi som viser hvordan bedrifter lett kan gå fra å være solide til å miste alle inntekter, kan det virke som regjeringspartiene vil stå ved det de sa i 2016. Det er enda mer skuffende.