Har verden blitt for kjedelig?

Idet resultatene er inne fra høstens valg er det tydelig at heller ikke Norge er immun mot de politiske megatrendene som viser seg i hele Europa.

Til sammen går de to styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet tilbake med over 10 prosent på landsplan i årets kommunevalg. Arbeiderpartiet gjør sitt svakeste kommunevalg siden 1928. Samtidig er trenden at mer radikale, eller snevrere partier lykkes godt. Rødt og SV vokser. Både SP og MDG gjør sitt beste kommunevalg noensinne. I tillegg har protestaksjonen mot bompenger lykkes med å etablere seg i de store byene.

Minervas redaktør Nils August Andresen har tidligere omtalt hvordan trenden kan leses som begynnelsen på et politisk jordskjelv som utfordrer vårt politiske system i etterkrigstiden, og som har gitt stabilitet og forutsigbarhet.

Pluss

Styringskrisen

Akkurat da Høyre og Arbeiderpartiet trodde de hadde knekt innvandringskoden, kom Greta Thunberg og Trym Aafløy og ødela alt.

Aldri hatt det bedre

Det speiler utviklingen over hele Europa. I andre land begrunnes gjerne de tradisjonelle styringspartienes fall med konsekvensene av finanskrisen og innvandring, og økt arbeidsledighet i arbeiderklassen forårsaket av globalisering.

Men til tross for at den økonomiske virkeligheten er en annen her hjemme, har vi også her fått en stadig skarpere og mer polarisert samfunnsdebatt, og en medfølgende vekst i oppslutning om populistiske ytterpartier.

Fremfor dårligere økonomi, forklares imidlertid utviklingen her til lands oftere som en konsekvens av økt avstand mellom eliter og “folket”, sentralisering, og større økonomiske forskjeller.

Kartellpartiet

Men finnes det en alternativ forklaring? På 90-tallet utformet statsviterne Richard Katz og Peter Mair kartellpartiteorien.

Teorien beskriver hvordan styringspartiene, i kampen om mindre politisk engasjerte velgere, har søkt seg inn mot sentrum. Og at de har jobbet for å redusere konkurransen seg i mellom, gjennom å redusere handlingsrommet for politikk ved å overlate stadig flere felt til byråkratiet. Det gjelder både nasjonalt, men også i form av en outsourcing til reguleringer og beslutninger som fattes i overnasjonale organer som EU og EØS. Den naturlige konsekvensen har vært en avideologisering av partiene.

Pluss

Er partiene folkets stemme inn i staten, eller statens forsvarere ute blant folk?

Richard Katz’ og Peter Mairs kartellpartiteori fra tidlig 90-tall forsøker å forklare hvorfor partiene ikke lenger er brede folkebevegelser. Kan teorien også forklare samtidens populisme og polarisering?

Dette synes å være en riktig observasjon, også for Norges del:

– Høyre ligner stadig mer på et moderne sosialdemokratisk parti – Mens Arbeiderpartiets ledelse kler seg og ter seg som høyrefolk, skrev økonomiprofessor Einar Lie i Aftenposten tidligere i år.

Han argumenterte for at veksten i velferd og offentlige utgifter har vært formidabel under Erna Solberg.

På den andre siden har Arbeiderpartiet, i alle fall siden 1990-tallet, helhjertet tatt del i omfattende omstruktureringer i offentlig sektor, som både har resultert i privatisering og mål- og resultatstyring etter foretaksmodellen (New Public Management).

Ikke akkurat i tradisjonell sosialdemokratisk ånd. Og ofte til frustrasjon blant partiets mest ideologiske velgere.

Økt velstand

De siste 30 årene har alle vesteuropeiske land samtidig hatt en betydelig levekårsvekst på omtrent alle utviklingsparametre, som utdanning, arbeidsledighet, forventet levealder og inntektsutvikling.

For den andre siden av medaljen er følgende: En outsourcing av mange beslutningsprosesser til et effektivt byråkrati har også lagt grunnlag for den historisk unike velstandsveksten og den politiske stabiliteten vestlige samfunn har hatt.

Denne ble ytterligere akselerert etter 1991, da Sovjetunionens fall åpnet opp for at EU etterhvert kunne innlemme enda flere land i et felles marked, og med (sam)handel over landegrenser som har blitt stadig mer effektivt og strømlinjeformet i takt med stadig flere og mer detaljerte EU-direktiver.

En ny kontrakt med velgerne

Likevel tiltrekkes altså stadig flere av populismens retorikk og enkle løsninger. I boken Enlightenment Now: The Case for Reason, Science, Humanism, and Progress, fra 2018, påpeker den amerikanske evolusjonspsykologen Steven Pinker paradokset:

Selv om folk i Vesten aldri har hatt det bedre i verdenshistorien. Og til tross for at liberalisme, humanisme og rasjonalitet ligger til grunn for velstandsøkningen, synes oppslutningen om disse verdiene å være på tilbakegang.

Valget av Donald Trump til USAs president i 2016 markerte for alvor populismens inntog som en relevant politisk drivkraft i Vesten. Dagens valgkamp viser at den også har fått grep i Norge.

Sidestiller man Trump med sin forgjenger, Barack Obama, eller det som har vært den «typiske» vestlige statsleder de siste tiårene, fremstår dette som tydelig:

Den politiske kontrakten mellom Trump og hans velgere handler ikke lengre først og fremst om at presidenten skal forvalte statens ressurser på rasjonelt vis overfor innbyggerne.

Den «nye» kontrakten, (som i historisk sammenheng for øvrig selvsagt ikke er ny), handler om at presidenten, ved hjelp av virkemidler som opphausing, overdrivelser og til og med åpenbar løgn, skal vekke følelser som sinne, frykt, avsky, stolthet, sorg og glede, og til og med hat blant velgerne.

Evolusjonspsykologiske forklaringer

Forklaringen tror jeg er å finne i evolusjonspsykologien. For å få bedre forståelse for mekanismene kan det være nyttig å ta et skritt tilbake og å sette problemstillingen på spissen.

Da den prøyssiske militærteoretikeren Carl von Clausewitz beskrev krig som en «...fortsettelse av politikk men med andre virkemidler», var det funksjonen krigen hadde for statslederen han hadde i tankene.

Men siden statslederen også var avhengig av folkelig oppslutning og motivasjon, kan problemstillingen også snus på hodet, og krig også forstås som folkelig politisk deltakelse, i en historisk og før-demokratisk tid.

Det er et perspektiv som militærhistoriker Martin Van Creveld, om enn kontroversielt i vår tid, tar opp når han i boken The Culture of War. Han siterer her krigsveteraner som beskriver erfaringer fra slagmarken som et «høydepunkt i livet», og beskriver det å delta i krig som del av menneskets natur og lystbetont.

Foruten den adrenalin og dopaminrus en soldat på slagmarken åpenbart kjenner, er nok en slik tilfredsstillelse først og fremst forbeholdt de som har kjempet i en krig om en sak de inderlig tror på, enten ideologisk eller religiøst.

Ulike former for religion har vokst frem i alle kjente menneskelige samfunn. Mange forklarer religion med den sosiologiske funksjonen et felles trossystem har for å styrke samhold og samarbeid innad i grupper.

Og i samsvar med Van Crevelds argumentasjon er det flere forskere som mener å ha belegg for å hevde at troende mennesker er lykkeligere enn ikke-troende. Det til tross for, og kanskje nettopp på grunn av, den selvoppofrelsen det oftest innebærer.

(Innen religionsteorifeltet forklares for øvrig det at mange religiøse ritualer er smertefulle eller farlige, med at de også har som funksjon å vise at individets forpliktelse til gruppen er oppriktig.)

For lite sirkus?

Dette er utledningen: Mennesket har et iboende behov for å kjenne på sterke følelser og en altoppslukende ideologi, og ikke bare fornuft, som er grunnstemningen i en stadig mer sekularisert og rasjonell virkelighet.

Idet minnene etter de mange lidelsene etter første og andre verdenskrig, som har lagt grunnlaget for byråkratiseringen, famler, kan man spørre:

Har det blitt for mye brød og for lite sirkus i politikken i vestlige liberale demokratier?

Og, kan det være en forklaring på hvorfor en del mennesker går fra å gi sine stemmer til administratorer og byråkrater, og til flamboyante, konfliktskapende, oppviglende lederskikkelser?