Ord som metter

Maten er selvsagt halve føda og skal ikke undervurderes som del av bordfellesskapet. Er det drikke til, kommer vi i særlig godt humør og kan le med og av hverandre. Samtidig er måltidet en møteplass der vi utveksler ideer, erfaringer, innfall og sladder, av og til i høylytt klammeri. Vi blir mottakelige for å snakke om det som ellers er vanskelig, og kan legge bort gammel fiendskap.

Måltidets forsonende kraft er skildret i Babettes gjestebud av Karen Blixen. Her blir vi kjent med den franske gourmetkokken Babette, som kommer til et nordnorsk fiskevær der hun tar arbeid som husvertinne for to eldre, fromme søstre. Faren til søstrene var prosten i bygda, og han rakk å grunnlegge en streng kirkelig retning før sin død. Det er nettopp på hundreårsdagen for hans fødsel at Babette tilbereder en festmiddag, og det er her gjestene endelig kan ta opp det som har ligget dem på hjertet i årtier. To eldre kvinner som har mislikt hverandre nærmest av gammel vane, går under dette måltidet «forbi det onde tidsrum hvori de saa længe havde sittet fast» og slutter fred. En enke og hennes tidligere elsker, som begge har vært plaget av skyldfølelse for sin utroskap, finner sammen igjen i et langt kyss.

Karen Blixen er inne på noe, men jeg vil snu på det: Måltidet kan også avdekke fiendskap, eller iallfall personlige motsetninger, og det skal vi være glad for. Det er selvsagt en fare for at motsetninger utarter til bitterhet og splid, men de kan også hjelpe oss å forstå oss selv og hverandre. Alle har vel vært uenige med vennegjengen eller familien i en sak, eller vært vitne til at en onkel plutselig hisser seg opp over noe i nyhetene. Er det ikke nettopp da vi ser hverandre klarest, på godt og vondt, når vi stikker ut fra mengden?

Det handler ikke om at vi skal diskutere, for så å komme fram til en slags syntese som på et filosofisk seminar. Vi skal ha det hyggelig og stimulerende rundt bordet, og det har vi best når vi overrasker hverandre med avvikende meninger. En viktig forutsetning for at det ikke skal skli ut i uvennskap, er at alle har senkede skuldre. Dette er todelt. På den ene siden må vi være ydmyke når vi selv har vendt hele bordet mot oss: Kanskje bør jeg revurdere standpunktet mitt? (eller kanskje ikke!) Men på den andre siden skal vi tåle mye fra bordfellene våre: Ikke bli altfor sint om en sier noe du og de andre synes er forkastelig. Husk at dette er en sosial arena.

Når det todelte kriteriet er innfridd, og det er det oftere ved bordet enn andre steder, kan vi heve oss over det innbilte kravet om sakkunnskap. «Jeg kan ikke så mye om det der og vil ikke uttale meg», sier man beskjedent, men er det ikke mye bedre å kaste seg inn i enhver diskusjon med den lille kunnskapen man har? Vi er mennesker alle sammen, hvor mange ting i verden er det egentlig vi kan «mye» om? Kanskje gjør vi ikke de helt store erkjennelsene på denne måten, men vi lærer i det minste noe om hverandre og oss selv. Måltidet som institusjon legger opp til det: Alle som har levd enslig en stund, og det er nok mange de siste månedene, vet at den ene middagen etter den andre uten selskap kan være ensomt. Nyere forskning tyder på at det er dårlig for fordøyelsen også.

Selvsagt går det an å stifte og foredle bekjentskap også utenom måltidet, f.eks. på fest (uten matservering), eller over et brettspill. Jeg har god erfaring med begge disse, men de har hver sine ulemper. På fest er det gjerne bråk, jubel og allsang, og vanskelig å komme til orde med en lengre monolog. Diskusjon er ikke uvanlig, men det som kan føles som et sant og meningsfullt ordskifte i øyeblikket, er ofte bare en pinlig stillingskrig, der begge parter taper og ingen kommer seg av flekken på vei mot høyere innsikt. Dette hendte meg senest i fjor. Jeg var gjest og hadde sagt noe om Berlinmuren, at vi burde skåle for at den hadde falt for 30 år siden, og jeg sa det kanskje litt høyt som for å radarsøke rommet for eventuelle motstandere. Og ganske riktig var det en storkjeftet bergenser som svarte avvisende: «Det er vel ingenting å skåle for.» Her ville et fornuftig menneske smilt tilbake og skiftet samtaleemne, for som det heter i Håvamål:

ord skifte

aldri du skal

med ein uvitug ape.

Men både bergenseren og jeg hadde glemt det, og i stedet brølte vi til hverandre i en halvtime. Ingen våget å gripe inn, og først da vi hadde ødelagt festen, forsto vi at det var på tide å dra hjem.

Brettspill er et godt alternativ om du allerede har spist. Spillet legger sterke føringer for samtalen, men det kan også være en fordel. Jeg har selv lært mye om mine venner basert på hvordan de spiller Monopol, Risk og Scrabble. Noen er rå kapitalister, mens kamikazeflygeren vil gå inn i et ødeleggende slag av prinsipp bare for å knekke den ene motstanderen, enda det er mange flere i spillet. Enkelte vil sitte på gjerdet i evigheter til den rette anledningen byr seg, gjerne et trippelt ordpoeng. Brettspillet kan få fram urmennesket i oss, dette dyret som gjemmer seg bak den offisielle CV-en, bak alle våre manerer og vår innøvde adferd. Det finnes bare ett men: For å slå seg løs må man kjenne seg fri og ubekymret, noe som bare er mulig på hytta. Forsøk på brettspill i hjemmet lider av at ingen går fullt og helt inn for det, og at det mangler en unnskyldning for overhodet å spille. Bare de aller ivrigste familier henter fram brettspillet hjemme hos seg.

Det ville være uærlig å hoppe bukk over måltidets særegne fallgruver. Måltidet er tross alt en seremoni, ja noen vil si et sakrament, som må underkastes en viss skikk og bruk. Her til lands er vi flinke til å sette pris på middagen og på verten. Vi har til og med et eget uttrykk som sies når bordet dekkes av: takk for maten. Ingenting galt med det i seg selv, for verten har anstrengt seg, og vi er takknemlige. Det jeg har mindre sans for, er den insisterende smigeren som kommer igjen og igjen.

Hvor ofte har du ikke blitt avbrutt midt i et langt, komplisert resonnement ved bordet, av at sidemannen «bare må få rose kokken igjen for denne fantastiske aspargesen. Hva har du gjort med den egentlig?» Hva kokken har gjort, kan være det samme. Nå spiser vi, og jeg hadde ordet! Gjestene bør og skal gi honnør til verten for god mat, men det trenger ikke være krampaktig som den obligatoriske stående applausen etter en teaterforestilling.

Ellers er det bare fordeler med måltidet. Den som sitter til bords med fortrolige, kan innta det motsatte standpunkt og provosere, eller bli provosert. Ingenting er så befriende som å heve stemmen over et bord, særlig om du er konfliktsky. For hva er et liv uten konflikt? Det er drøvtygging. Hvorfor tror du det står «Hvil i fred» på gravsteinene? Fordi vi skal leve i strid – helst over en duket slagmark.