Nasjonal selvberging i krisetider

Dette er første artikkel i en serie om nasjonal selvberging. Du kan lese neste artikkel her.

De siste restene av Doggerland forsvant i en flodbølge som noen mener drepte opptil 25 prosent av den eksisterende befolkningen på de britiske øyene. Det vasket altså bort et landområde, og omgjorde det til et slags nordeuropeisk Atlantis. 

Krakatau-utbruddet drepte ikke bare 36.000 mennesker i sin nærhet. Og ikke bare ga den påfølgende globale askespredningen Edward Munch uvanlig vakre solnedganger å male. Det førte til 4 år med rekordstore mengder snøfall verden over, hvilket påvirket matproduksjon blant annet i Europa.

Et nytt superutbrudd kan ifølge Don Thomas, leder av Center for the Study of Active Volcanoes ved universitetet på Hawai, føre til en liten istid som vil kunne ha en «katastrofal effekt på planetens evne til å fø sin befolkning». 

Vi kunne ramset opp flere hyllemetere med tidligere og potensielle fremtidige katastrofer med regional eller global effekt. Jordskjelv som tar ut store deler av Tokyo eller California. Tsunamier av typen vi så i Asia i 2018 som treffer viktige industri- og befolkningssentra. Og når kommer endelig den solstormen som visstnok skal sette systemkritisk elektronisk utstyr ut av drift?

Naturkatastrofer er langt fra alene om å ha enorme konsekvenser. I 2024 er det neppe noe poeng i å minne om at betydelige kriger kan både bryte ut og ekspandere når som helst. Russlands invasjon av Ukraina gjorde stor skade på matforsyning i flere land. En større konflikt i Midtøsten kan sette levering av livsviktig energi i fare.

Alvorlige cyberangrep som kan sette kritisk infrastruktur ut av funksjon er bare en av flere årsaker til at Direktoratet for Samfunnssikkerheten og Beredskap (DSB) nå skjerper sine råd, og ber alle nordmenn om å utstyre seg så de kan klare seg minst en uke helt alene. Nå må vi alle bli preppere, skriver politisk redaktør i VG Frøy Gudbrandsen.

Andre stater kan utfordre forsyningssikkerhet og marked. Totalberedskapskommisjonen skriver blant annet at internasjonalt samarbeid utfordres nå «av en idé om at egne gevinster realiseres best for land som handler alene, uten tanke på andre. Troen på internasjonalt samarbeid ser ut til å ha avtatt.»

De sier blant annet om Kina at «landet søker å kontrollere strategisk infrastruktur, ressurser og verdikjeder», og internasjonale konflikter kan forstyrre alt fra produksjon til logistikk.

Og at adskillig alvorligere pandemier enn den prøvekluten vi nettopp har opplevd kommer til å skje, er ikke et spørsmål om hvis. Det er et spørsmål om når. 

Klarer vi oss?

Det selvfølgelige spørsmålet blir «hvor bra klarer vi oss her på berget?». Ikke som individer, men som nasjon. Vi skal sette opp en slags Pavlovs behovspyramide for et moderne samfunn, og se i hvilken grad vi er selvberget på det nederste og viktigste nivået av denne pyramiden. 

Det nederste nivået for individer er beskrevet som dekningen av «fysiologiske behov», som tilgang til mat, vann, søvn og luft. Sikkerhet og beskyttelse ligger på nivået over. Der er det naturlig å plassere nasjonalt forsvar, så vi skal ikke ta for oss det som et tema. 

For en nasjon må matforsyning med. I tillegg til dette skal vi ta for oss arbeidsstokken som er nødvendig for vedlikehold av systemkritisk infrastruktur. Helse settes ofte i nederste nivå, så vil skal ta med oss medisinforsyning og til en viss grad helsetjenester.

Ingenting skjer heller i et moderne samfunn uten energi, så det skal også få en egen tekst. Serien blir altså på fire artikler i tillegg til denne innledningen. 

Global nettverksavhengighet

De siste tiårene har Norge – som de fleste andre vestlige land – hatt stort fokus på internasjonalisering og globalt samarbeid. Det «er skrevet» at vi skal internasjonalisere alt vi kan. Gjensidig avhengighet er til en viss grad bra. 

Dette virker fornuftig. Man skal jo ikke samle alle sine egg i én kurv? Man skal ikke samle alle komponentene til produksjon av viktige produkter på et sted. Man skal spre risikoen.

Men sprer man risikoen, så sprer man jo også … vel … risikoen. Utover egen kontroll. Jo flere punkter man har i et nettverk, desto flere punkter kan feile. Om nettverket er robust og punktene har feilsikringer, så fungerer det jo. Men sårbarheten for en kjetting øker utvilsomt med antallet lenker i den. 

Som Totalberedskapskommisjonen skrev i sin rapport Nå er det alvor:

Komplekse verdikjeder kan gi avhengigheter og sårbarheter som utfordrer samfunnssikkerheten. Digitale tjenester avhenger av leveranser fra aktører i en lang rekke land. Forsyningskjeden for mat består av mange enheter på produsentnivå og få, store aktører innenfor distribusjon og innkjøp. Vi må kunne håndtere situasjoner der forstyrrelser i verdikjedene truer forsyningssikkerheten.

Covid ga oss flere eksempler på denne sårbarheten.

Å stenge ned internasjonal handel og samarbeid er hverken ønskelig eller mulig. Spørsmålet er om det ikke kan være lurt å konsentrere det aller meste av den handelen og gjensidige avhengigheten i de øvre lag av Maslows pyramide. 

Kanskje vi kan godta å være avhengige av Spania og Italia for pata negra- og parmaskinke til tapasen på lørdag, men sørge for at vi er mer selvberget på korn, kjøtt og vann for resten av uka? Kanskje vi kan godta at vi er avhengige av flasshampo og ereksjonspiller fra farmasøytiske selskaper i andre deler av verden, men tenke mer på om vi skal kunne produsere litt mer av patentfri hjerte- og kreftmedisin selv?

Det handler altså om den nasjonale varianten av det DSB ber borgerne om å gjøre: klare seg selv, i det minste en stund. Etter en voldsom avbrytelse av internasjonalt samarbeid og handel. Enten i form av krig, naturkatastrofer, antagonistiske sperringer av tilganger eller totale økonomiske sammenbrudd. 

Og vi begynner med selve grunnlaget: borgerne selv.

Les også:

Pluss

Nasjonal selvberging i krisetider: Vi mangler folk

Det er ikke nok mennesker som kan fylle kritiske oppgaver.