Oppskriften på nok et valgnederlag for Labour

Det var mange i Labour som var fornøyd med at forrige leder, Jeremy Corbyn, måtte ut, og så på partiets sjanser som voksende når de nå skulle få en leder som modererte det budskapet som tapte med et brak ved forrige valg. Men jeg tror kanskje de gledet seg litt for fort. Nå kan det se ut til at deres nye leder stuper med hodet først inn i noe som vil gi Toryene god grunn til å juble.

Det var mye fokus på den økonomiske politikken til Corbyn, og at det var den som fikk folk til å rygge unna partiet. Det var også en del fokus på det ultraprogressive aktivistmiljøet i Labour, og at de fikk mange klassiske og mer konservative Labour-velgere til å bytte. Her skal jeg gå med professor Paul Colliers gjentagende påstand: culture trumps economics. For det var ikke økonomi som brøt den røde veggen i nord og fikk arbeiderklassevelgere til å snu seg i retning Boris Johnson. Det var kultur, samfunnsfølelse og sosiale spørsmål. De valgte Toryene til tross for økonomisk politikk, som Johnson også til stor grad har anerkjent.

Corbyn var aldri veldig aktiv på denne sosialt ultraprogressive scenen. Det var det aktivistene i hans parti som var, pluss en del politikere lenger ned på stammen.