Pelosi utløser Xis vrede

Speaker i Representantenes Hus, demokraten Nancy Pelosi landet tirsdag kveld i Taiwans hovedstad Taipei. Det kinesiske regimet anser dette som en provokasjon, og rasler med sablene. En større militærøvelse, der det skal skytes med skarp, skal settes i gang på torsdag. Det er et illevarslende ekko av Putins militærøvelser før invasjonen i Ukraina. Men få eksperter tror at det faktisk blir en fullskala invasjon nå.

Nedenfor gjengis kapitlet om Taiwan fra min bok Den nye kalde krigen: USA mot Kina, utgitt høsten 2021. (Fotnoter og kildehenvisninger er tatt ut).

Taiwan: Der krigen kan starte

I mai 2018 fikk den amerikanske kleskjeden Gap et problem i sin kinesiske avdeling. De hadde kommet i skade for å lage en T-skjorte med et kinesisk flagg, som ikke bare viste Taiwan som eget land, men også hadde «feilplassert» øyer i Sør-Kinahavet, som kineserne mente var kinesiske, og med «feil» grenser i Himalaya.

Krav om boikott spredde seg raskt på det sosiale mediet Weibo. Med sine 136 butikker i Kina valgte Gap å kapitulere, og sendte før dagen var omme en erklæring om at de «respekterte Kinas suverenitet og territorielle integritet», og beklaget at de hadde vist «feil» kart over Kina. Mange andre vestlige selskaper har måttet krype til korset for å ha antydet at det finnes et land som heter Taiwan.

Sommeren 2021 reagerte Kina sterkt etter at ledende japanske politikere, først daværende statsminister Suga Yoshihide, omtalte Taiwan som et «land». Første gangen kan ha vært en ubetenksomhet, siden Suga ramset opp Taiwan sammen med andre land, og en talsmann for regjeringen benektet at det var noen endring i Japans standpunkt – at det bare finnes ett Kina, og Taiwan er en del av det. Men bare tre uker senere skjedde det igjen, ved at viseforsvarsministeren ikke bare sa at Taiwan «må beskyttes som et demokratisk land», men også sa han var usikker på om ett-Kina-politikken var riktig.

Xi-regimet mente også at Litauen gikk over streken i august 2021, da landet tillot Taiwan å åpne et kontor der. Dette er ingen ambassade, men det springende punktet er at kontoret får navnet Taiwanese Representative Office, og ikke Taipei, som er det navnet Kina aksepterer fordi det symboliserer at Taiwan er en kinesisk provins, ikke et land. Kina svarte med å be den litauiske ambassadøren forlate landet og hjemkalte sin egen. Økonomiske sanksjoner venter.

Gjenforening innen 2049?

Det er et uttalt mål for Xi-regimet at hele Kina skal samles, men det er ulike tolkninger av hvorvidt dette må oppnås innen 100-årsjubileet for kommunistpartiets maktovertakelse på fastlandet.709 Det er lite som tyder på at befolkningen på Taiwan ønsker en fredelig gjenforening. I årene som kommer, er en mulig kinesisk invasjon av Taiwan det som ligger nærmest til å utløse en militær konflikt mellom USA og Kina. Noen Kina-eksperter spekulerer til og med i at Xi ønsker å feire 100-årsjubileet for Folkets frigjøringshær ved å erobre Taiwan. Det er i 2027. Lite tyder på at Xi vil risikere det som skal til for å få det til.

Gjenforening med Taiwan er først og fremst et nasjonalistisk mål. Men det vil også gi økonomiske fordeler, ikke minst gjennom kontroll med verdens dominerende produsent av databrikker, TSMC. Militærstrategisk vil det også styrke Kinas dominans i Sør-Kina-havet. John Mearsheimer har kalt Taiwan «et gigantisk hangarskip» som vil gi Kina muligheten til å utøve makt inn i det vestlige Stillehavet.

Øya ingen brydde seg om

Den store øya Taiwan ligger ganske tett på fastlandet – avstanden er mindre enn 200 kilometer. Likevel har den i gammel tid i lange perioder levd sitt eget liv, befolket av lokale etniske grupper. Øya kom under nederlandsk kolonistyre fra 1624 til 1661, i konkurranse med spanske interesser. Den ble så i drøye tyve år styrt av generaler fra Ming-dynastiet, som flyktet dit etter nederlaget for Qing. Taiwan fungerte som en base for stadige raid og små invasjoner av fastlandet, noe som i 1683 tvang Ming-regimet til å interessere seg, og de invaderte. Fra 1683 til 1895 var Taiwan så en del av Qing-staten, men ble holdt på en armlengdes avstand. Øya var kjent for sine ville urinnvånere og dødelige sykdommer, og ble kinesisk provins først i 1885.

Bare ti år etterpå ble øya avstått «for all evighet» til Japan, etter Kinas nederlag i krigen i 1895. Lokale ledere erklærte uavhengighet, men ble nedkjempet av japanerne i løpet av få måneder. Under japansk styre vokste det frem en distinkt taiwansk nasjonalisme. Japan styrte øya inntil nederlaget i andre verdenskrig, før historien fra 1668 gjentok seg. Den tapende part på fastlandet – Kuomintang, flyktet hit og etablerte sin egen republikk.

Sett i lys av dagens krav om gjenforening, er det påfallende hvor lite opptatt de kinesiske nasjonalistene var av Taiwan helt frem til 1942. Akkurat som de store landområdene nord for Amur-elven, som ble avstått til Russland i 1858, var Taiwan aldri del av det egentlige Kina, og regnet som tapt for alltid. Nasjonalistene gjorde, mens de styrte på fastlandet, krav på resten av Qing-imperiet, inkludert Ytre Mongolia (dagens selvstendige Mongolia), men ikke Taiwan. De trykket opp dusinvis av lærebøker, men ingen av dem viste Taiwan som en del av Kina. Kommunistpartiet var enda klarere, og anerkjente Taiwan som en egen nasjon i 1928 og igjen i 1938.

Det var først i 1942, da krigslykken snudde og Chiang Kai-shek så muligheten for å utvide Kinas territorium, at Kuomintang gjorde krav på Taiwan, noe Chiang fikk innfridd ved Japans kapitulasjon. Men som i 1885 ville taiwanerne noe annet, og et opprør ble slått ned i 1947, der Kuomintang drepte mellom 5 000 og 20 000 taiwanere.

Amerikanske krigsskip hindret i 1950 at kommunistene kunne invadere Taiwan for å gjøre slutt på Chiangs regime, etter at de hadde erobret den andre store øya langs Kinas sørkyst, Hainan, som i århundrer hadde vært en integrert del av Kina. USA hadde i utgangspunktet ikke tenkt å beskytte Chiang militært, men Korea-krigen fikk dem til å endre mening. Siden den gang har USA i praksis garantert Taiwans uavhengighet, selv om sikkerhetsgarantien ikke er traktatfestet.

Hongkong-modellen skremmer

Overleveringen av Hongkong til Beijings styre i 1997, skjedde med en særegen bakgrunn. Mens selve Hongkong-øya ble avstått under opiumskrigene «for all fremtid», ble Kowlon-halvøya og de såkalte nye territoriene avstått til britene med en tidsbegrensning. Da tidspunktet for at disse igjen skulle tilbakeføres til Kina nærmet seg, utløste det forhandlinger om betingelsene for hele Hongkongs absorbering, siden Hongkong-øya og resten er så integrert at en reststat ikke ville være praktisk.

Resultatet ble avtalen om «ett land, to systemer» i en lang overgangsperiode. De senere årene har Kina i praksis satt denne til side, og demonterer del for del av de særegne friheter som Hongkongs innbyggere har nytt godt av.

Hadde det gått bedre i Hongkong, og tegnene til liberalisering politisk og økonomisk på fastlandet, som vi så særlig under Jiang, hadde fått fortsette, ville mulighetene til en fredelig og frivillig gjenforening med Taiwan vært mye bedre enn de nå ser ut til å være. Taiwan er helt siden 1949 styrt av Kuomintang, som har vært enig med Beijing-regimet om én ting – at det finnes bare ett Kina, der Taiwan er en del. De er bare uenige om hvem som skal styre det. Chiang Kai-shek og hans sønn og etterfølger Chiang Ching-kuo bevarte lenge illusjonen om at dette skulle skje på Kuomintangs premisser, og dermed på sett og vis reversere deres nederlag i borgerkrigen. Ingen tror lenger på et Kuomintang-styrt Kina.

Under president Nixon beveget USA seg bort fra å anerkjenne Kuomintang som hele Kinas rettmessige regjering. I 1979 anerkjente USA regimet i Beijing, og kunne under «ett-Kina»-politikken dermed ikke lenger behandle Taiwan som en selvstendig nasjon. En krise oppsto i 1995, da Taiwans president besøkte Cornell-universitetet i USA, noe som ble sett på som et brudd på prinsippene om et uoffisielt forhold mellom landene. Beijing markerte sin misnøye ved å fyre av raketter inn i Taiwanstredet. Det gjentok de året etter, for å markere misnøyen med det første frie presidentvalget på Taiwan, som de så som et skritt mot formell uavhengighet. USA svarte med sin egen markering – hangarskip til Taiwanstredet.

Befolkningen sier nei til gjenforening Etter demokratiseringen av Taiwan fra 1990-tallet, har Kuomintangs konkurrent, Det demokratiske progressive partiet (DPP), som går inn for formell uavhengighet, blitt styrket. DPP har vunnet flere valg, først i 2000, og ser nå ut som det mer naturlige styringspartiet på Taiwan. Hver gang trusselen fra Kina øker, styrker partiet seg på bekostning av Kuomintang. Tsai Ing-wen ble valgt til president i 2016. Etter å ha ligget langt etter Kuomintangs kandidat, ble hun gjenvalgt i 2020 med økt flertall, som et direkte resultat av kinesiske trusler og forsøk på å påvirke valget i Kuomintangs retning. Etter 2018 er det blitt merkbart flere som mener landet skal bevege seg i retning uavhengighet, men få vil erklære den nå. Fremdeles foretrekker et flertall dagens situasjon.

I en Pew-måling våren 2021 sa 69 prosent av taiwanerne at de har et negativt syn på Kina. Det er derfor blitt tydeligere for Xi-regimet at en gjenforening sannsynligvis må foregå med makt, eller i det minste med trussel om bruk av militær makt.

Kina forventer at USA svekkes over tid, mens de selv styrkes, økonomisk og militært, slik at USAs vilje og evne til å forsvare Taiwan stadig blir svakere. Australias tidligere statsminister Kevin Rudd skrev våren 2021 at Xis strategi er klar: Å øke Kinas militære styrke i Taiwanstredet så mye at USA vil unnlate å kjempe et slag de tror Kina vil vinne.

Håpet er at svekkelsen vil være stor nok til at Taiwan mister troen på at amerikanerne vil komme dem til unnsetning, og derfor gå med på en frivillig gjenforening. Den logiske konsekvensen av en slik tankegang er å ta tiden til hjelp, og dermed at faren for militær konfrontasjon er liten på kort sikt.

Men det er langt fra sikkert at dette scenariet vil spille seg ut slik, og det må Xi-regimet ta hensyn til. Som det fremgår i denne boken, er det fullt ut mulig at Kina aldri tar igjen USA økonomisk og militært, og deres fremstøt for å vinne venner i verden møter for tiden motstand.

Styrkedemonstrasjoner og provokasjoner

Xi-regimet kan fristes til utålmodighet – til allerede nå å bruke sin økende makt, og dette forsterkes dersom regimet fortsetter i retning persondyrkelse og enevelde. Xi vil være ute av historien lenge før 2049, og være fristet til å vinne Taiwan mens han fremdeles har makten.

En annen risiko er at Xi-regimet kan oppleve problemer innenlands, for eksempel fordi økonomien stagnerer, eller krefter i partiet, som synes Xis enevelde går for langt, forsøker å jekke ham ned et par hakk. Da kan det være fristende å ty til en nasjonalistisk mobilisering gjennom militære konfrontasjoner – Taiwan, Sør-Kinahavet, India. Den kinesiske retorikken rundt gjenforening er skjerpet, og meningsmålinger viser støtte til å ta øya med makt.

En måte å forsere utviklingen på er provokasjoner for å vise at USA ikke har viljen, selv om de fremdeles har evnen, til å forsvare Taiwan. I april 2021 gjennomførte kinesiske styrker en stor militær øvelse vest og øst for Taiwan. Den inkluderte hangarskipet Liaoning, som Kina hadde kjøpt fra Ukraina og bygd om. Taiwan har en selverklært luftromsone rundt øya (ADIZ), der fremmede lands luftfartøy må ha tillatelse for å oppholde seg. Kinesiske jagerfly har siden 2019 krenket denne sonen ved en rekke anledninger.

Hensikten med styrkedemonstrasjonene er å gi Taiwan inntrykk av at de ikke er i stand til å motstå et angrep. De kommer gjerne som svar på det Kina oppfatter som provokasjoner. G7-landene la i midten av juni 2021 følgende inn i det 25 sider lange sluttkommunikeet etter toppmøtet: «Vi understreker viktigheten av fred og stabilitet i Taiwanstredet, og oppfordrer til fredelig løsning av utfordringene i regionen.» Man skulle ikke tro at det var særlig provoserende, men Kina reagerte på at G7 i det hele tatt engasjerte seg i spørsmålet. De svarte dagen etter med å sende 28 fly inn i Taiwans luftrom, rekord for året.

Særlig er området rundt den lille Pratas-øya mye besøkt av kinesiske jagerfly. Pratas er, selv om øya ligger nærmere Hongkong, kontrollert av Taiwan, som har en liten garnison der. Dersom Kina vil teste Taiwans forsvarsvilje, kan dette, eller en annen av de mindre øyene som tilhører Taiwan, være et aktuelt sted å starte. Men sjansen er stor for at noe slikt umiddelbart ville utløse en uavhengighetserklæring.

Strategisk klarhet eller uklarhet

Så lenge USAs implisitte sikkerhetsgarantier overfor Taiwan består og er troverdige, innebærer det en fare for en storkrig med USA. Disse sikkerhetsgarantiene er imidlertid ikke så eksplisitte, forankret i en avtale, som USA har med for eksempel Filippinene.

Det foregår for tiden en debatt mellom amerikanske sikkerhetseksperter og politikere om hvorvidt dette bør endres. Dagens «strategiske uklarhet» er ment å avskrekke Kina nettopp ved at Beijing-regimet må gjette på hva USA vil gjøre. Tilhengerne av doktrinen legger vekt på at et forsiktig Beijing vil legge til grunn at USA vil reagere svært kraftfullt. Uklarhet innebærer ikke primært hvorvidt USA vil støtte Taiwan militært, men hvor langt USA er villig til å gå, og det gir fleksibilitet i mottiltakene.

De som mener at denne uklarheten bør byttes ut med klarhet, mener at usikkerheten omkring USAs respons kan friste Beijing til eventyr-politikk, særlig dersom Xi-regimet undervurderer USAs vilje til å stå imot Kinas økende makt i regionen. Ulempen ved en eksplisitt sikkerhetsgaranti, med trusselen om full atomkrig som ytterste konsekvens, er at kineserne etter hvert kan miste troen på at USA faktisk vil gå så langt. Det finnes en parallell til MAD-doktrinen om atomkrig – altså at Mutual Assured Destruction mister troverdighet fordi en fiende kan spekulere i at man heller gir seg enn å ødelegge også eget land.

Tilhengerne av fortsatt strategisk uklarhet peker også på at man på denne måten unngår å oppmuntre Taiwan til å erklære uavhengighet, noe som ville utløse full krise. Baksiden er at uklare sikkerhetsgarantier kan føre til at Taiwan føler seg forlatt, og gir etter for kinesisk press, slik at det skjer en fredelig gjenforening på Kinas premisser. Det vil lett få en domino-effekt, ved at tiltroen til at USA står bak dem, vil svekkes hos de øvrige allierte i området.

To meningsmålinger på Taiwan i november 2019 og november 2020 bidrar til å belyse dette spørsmålet. Viljen til å slåss er noe høyere dersom Kina angriper Taiwan uten at landet har erklært uavhengighet, kanskje fordi en del taiwanere vil mene at en uavhengighetserklæring vil være en unødvendig provokasjon. Det som kanskje er overraskende, er at viljen til å slåss bare er moderat påvirket av om USA stiller seg nøytral, uklar, eller kommer til unnsetning. Riktignok øker amerikansk støtte kampviljen noe, men den er også høy selv om de må slåss alene (mellom 6 og 7 på en skala til 10).

Setter vi disse to faktorene sammen, ser vi at viljen til å slåss er noe større uten USA, dersom Taiwan ikke har erklært uavhengighet, enn den er til å slåss sammen med USA, dersom uavhengighet er erklært. Det viktigste for kampviljen er altså om Kina angriper «uprovosert».

På den annen side: Undersøkelsen i november 2020 viste at viljen til å støtte uavhengighet øker når støtte fra USA er sikker. Dersom USA kommer støttende til etter et kinesisk angrep, er 47 prosent mer tilbøyelig til å støtte uavhengighet. Dersom USAs støtte er uklar, faller andelen til 39 prosent.

Til sammen tyder undersøkelsene på at klarere signaler om støtte fra USA vil utløse sterkere oppslutning om uavhengighet, men mindre kampvilje, dersom en uavhengighetserklæring faktisk utløser kinesisk aggresjon. Forskerne bak tar dem derfor til inntekt for sitt syn, at USA bør beholde dagens strategiske uklarhet. Jeg mener det er for enkelt. Det som sannsynligvis vil utløse en uavhengighetserklæring, er ikke eksplisitt støtte fra USA, men en opptrapping av kinesiske provokasjoner.

Taiwans forsvar er ingen mygg

Kinas styrkeoppbygging og relative styrke sammenlignet med USA, blir behandlet i neste kapittel. Men Taiwan har også betydelig egen militær styrke, og har satt i gang en opprustning. Etter at forsvarsutgiftene har ligget stille ganske lenge, og verneplikten ble redusert fra ett år til fire måneder i 2017, har budsjettene begynt å øke tydelig under Tsai. Det skyldes at både trusselen fra Kina og usikkerheten omkring USAs vilje til å forsvaret landet, har økt. Likevel brukte Taiwan bare 1,9 prosent av BNP i 2020. Det er omtrent det vi bruker på forsvaret i Norge. Taiwans økonomi kan bære en betydelig opprustning.

Taiwans forsvarsstrategi er primært å avskrekke og dernest å hindre kinesisk invasjon. En geriljakrig mot en så sterk okkupant vil være kostbar i liv og velferd, men er likevel en del av forsvarskonseptet. Til Taiwans fordel taler det at landet er svært fjellrikt og temmelig skogkledd – lettere å forsvare enn flate slettelandskap.

Et overraskelsesangrep er lite sannsynlig. Taiwan har betydelige etterretningsressurser på fastlandet, og både USA og Taiwan overvåker området nøye fra luften. Været gjør at en invasjonsstyrke i praksis kan komme seg over Taiwanstredet bare i april eller oktober. Taiwan og deres allierte vil sannsynligvis vite at en invasjon kommer minst 30 dager før den skjer.

Et kinesisk angrep vil først skje fra luften – raketter og bombefly mot militære mål, for å hindre det taiwanske forsvaret i å motstå en bakkeinvasjon, primært via amfibiestyrker. I dette ligger det også å vinne tid for amerikansk hjelp. Trolig må Beijing lykkes i å slå ut Taiwans luftforsvar – jagerfly, luftvernartilleri og bakke-til-luft-raketter i løpet av få dager. Det er ingen enkel oppgave. Jagerflyene er spredd på 36 baser, mange av dem med hangarer plassert i fjell eller med to meter tykke vegger. Taiwanerne er forberedt på å måtte bruke sivile flyplasser eller motorveier dersom de militære installasjonene ødelegges, og de har høy kompetanse på å reparere ødelagte rullebaner. Likevel har de innsett at jagerflyene er sårbare, og har dreid fokus mot avansert rakettforsvar de senere årene. Dette inkluderer raketter som kan nå mål på fastlandet, og derfor virke som avskrekking.

Forsvarseksperten Michael Beckley peker på at selv med total dominans i luften og massiv bombing, slo ikke USA ut særlig mange av Iraks jagerfly og rakettutskytingsramper i den første Gulfkrigen, og NATO ødela bare 3 av 22 mobile rakettbatterier i bombingen av Serbia i 1999.

Selv om Kina skulle lykkes i å slå ut luftforsvaret, er en ilandsetting ingen enkel operasjon. Tenk på tapene i Normandie i 1944. Bare en liten del av kyststripen er aktuell, og Taiwan kan samle styrker som langt overgår det Kina har kapasitet til å sette i land via amfibiefartøy i en første bølge. Og det er før taiwanerne, med eller uten hjelp fra USA, har slått ut en del av Kinas fartøy. Det amerikanske forsvarsdepartementet peker på at kineserne i beskjeden grad trener på amfibieoperasjoner, noe som bør indikere at et angrep ikke er nært forestående.

Selv om Taiwan selvsagt ikke kan måle seg med Kinas militære styrker i kvantitet, baserer de seg på kvalitet og fordelene en forsvarer har mot en angrepsmakt. Taiwan er på ingen måte noen militær mygg – 400 jagerfly er ett eksempel, men deres styrker er klart defensive, uten bombefly.

Landet har bare to relativt moderne ubåter, men bygger nå åtte slike, til en kostnad av 18 milliarder dollar. Press fra Beijing har hindret innkjøp fra andre land, men nå bygger de altså selv, og USA godkjente i 2021 eksport av viktig teknologi for å gjøre byggingen mulig. Når ubåtene kommer i drift fra 2025 vil de være et viktig tilskudd til forsvaret, siden de gjør en amfibieoperasjon mot landet langt vanskeligere.

USA til unnsetning?

USAs implisitte sikkerhetsgarantier overfor Taiwan er helt avhengig av at Kina tar dem på alvor. Da spiller opinionen i USA en stor rolle. The Chicago Council on Global Affairs tok sommeren 2020 opp to undersøkelser, der de sammenligner opinionsledere og folk flest. Her spørres det direkte om USA skal sende inn amerikanske soldater dersom Kina invaderer Taiwan. Blant allmennheten svarer 55 prosent nei, og det er nesten ingen partipolitisk forskjell. Blant opinionslederne er det derimot et klart flertall for å sende inn soldater, også blant de som heller mot demokratene med 63 prosent, og hele 85 prosent blant republikanske opinionsledere.

Jeg tror dette skyldes at mens allmennheten generelt er skeptisk til militært engasjement langt unna, og ikke helt tar inn over seg viktigheten av Taiwan, mener opinionslederne at å svikte Taiwan ville torpedere USAs troverdighet som sikkerhetsgarantist verden over. Jeg er enig. Etter min mening ville det være å tre ut av supermaktrollen, og redusere seg selv til en regional makt.

Målinger i 2021 viser at allmennheten bare på ett år er blitt tydelig mer Taiwan-vennlig. Nå vil 69 prosent anerkjenne landet som selvstendig, og 52 prosent vil sende inn amerikanske tropper dersom landet invaderes.

En full krig mellom USA og Kina ville være katastrofal, selv uten bruk av atomvåpen. USAs svar på et eventuelt angrep på Taiwan må derfor, i hvert fall i utgangspunktet, være avgrenset til kinesiske militære mål som er sentrale for regimets angrepskrig. Målet er å stoppe angrepet, ikke å utløse et regimeskifte i Kina.

Men regimet i Beijing kan være fanget av egne ambisjoner. Iverksetter de først et betydelig militært angrep, vil alt annet enn seier, altså tvungen gjenforening, oppfattes som et farlig nederlag. Det vil være desto større fordi partiets propaganda trolig har gått på høygir i forkant av et angrep, og pisket opp en nasjonalistisk stemning.

Nasjonalisme er et tveegget sverd: Den handler om kjærlighet til nasjonen, ikke kjærlighet til staten eller partiet. Regimet kan nok mobilisere nasjonalismen til sin fordel, men dersom det på noe tidspunkt skulle se ut til at regimet har mislykkes med å forsvare nasjonens interesser eller ære, slik det skjedde med Qing-regimet, kan dette vendes mot dem.

Det er derfor slike hendelser som et nederlag i en konflikt med Taiwan, kan utløse Xi Jinpings fall. Xi sa det selv i en tale i 2016: Dersom Kina ikke klarer å hindre Taiwans uavhengighet, vil regimet falle.

Dersom en invasjon mislykkes, vil Kina trolig forsøke å sulte ut Taiwan gjennom en total blokade. En øy som importerer blant annet 60 prosent av sin mat, er sårbar. Men ingen nasjon har overgitt seg som følge av en blokade på 200 år. Det er vanskelig å forestille seg at USA kunne sitte stille og se på dette – vi har en Vest-Berlin-situasjon. Et USA som føler seg svakt, kan riktignok tenkes å nøye seg med økonomiske og ikke militære mottiltak, men da fremstår landet som så svekket at Kina har vunnet: Ikke bare Taiwan, men det regionale spillet. ASEAN-landene vil raskt komme til en forståelse med Kina, og Kinas ubegrunnede krav i Sør-Kinahavet vil bli innfridd, i første omgang. Også Japan, Sør-Korea og Australia vil begynne å tvile på USAs sikkerhetsgarantier dersom landet overgir Taiwan.

Det er altså så mye som står på spill, at mulighetene for å nedskalere konflikten dersom den først utløses, er begrensede. Det er dette som gjør den særlig farlig. Men det er også dette som gjør at Kina sannsynligvis vil vente i enda mange år, til de er sikre på sitt militære overtak, før de satser på et angrep. Det er tross alt lenge til 2049.

Boken kan kjøpes til rabattert pris direkte fra forfatteren ved å følge denne lenken.