Skal vi godta Kinas innflytelse på bekostning av demokratiet vårt?

Janne Haaland Matlarys innlegg i Dagens Næringsliv 2. juni om Norge og Europas avmakt i møte med Kinas antidemokratiske holdninger og handlinger internasjonalt, er et «must read» for enhver person med et snev av interesse for utenrikspolitikk. Selv om Kinas internasjonale overtramp kanskje først har manifestert seg de siste månedene, har den pågått i noen år allerede. Nå er det på tide at våre fremste politikere i Norge og Europa sier stopp før det bærer galt avsted.

Den antidemokratiske og autoritære politikken innad i Kina har vært viden kjent i mange tiår. Forfølgelse, drap og fengsling av journalister og opposisjonelle er hverdagskost. De siste årene er det også dokumentert overgrep mot den muslimske minoriteten med uigurer, som har blitt satt i moderne konsentrasjons- og arbeidsleirer.

En nyere utvikling er imidlertid Kinas målrettede arbeid for å spre sin innflytelse, illiberale og antidemokratiske verdier internasjonalt. I en rekke afrikanske land har kinesiske myndigheter kjøpt opp mediehus. De har satt inn egne redaktører med ett mål for øyet: Spre sitt tankegods og sette en stopper for enhver kritikk av Kina. Gradvis har landet kjøpt opp enorme eiendommer og selskaper i flere asiatiske land, som brukes som pressmiddel ovenfor lokale og statlige myndigheter. Det har gått under radaren for mange. Dette skjer jo tross alt ikke i Vesten?

Dessverre ser man konturene av den samme utviklingen også i Europa. I 2016 inngikk et kinesisk statlig eid selskap en milliardkontrakt med den greske havnen Piraeus. Havnen er en del av Kinas famøse Silkeveiprosjekt, en plan om å bygge ut massiv infrastruktur fra Kina til Europa. Amerikanske myndigheter bekymret seg for at havnen kunne brukes som pressmiddel ovenfor greske myndigheter. Disse bekymringene så ut til å bli bekreftet da Hellas noen måneder senere blokkerte et forslag i EU om å kritisere Kina, men greske myndigheter avfeide enhver sammenheng mellom sakene. Samtidig har Kina inngått et nært samarbeid med flere østeuropeiske land, kalt 17+1, som ifølge flere forskere er et forsøk fra landet på å så splittelse innad i EU.

Mønsteret har vært vanskelig å tyde. Med alt det som har skjedd de siste månedene, som kinesisk innblanding i Sveriges håndtering av koronakrisen; sensur av EU-diplomater; og en massiv (des)informasjonskampanje i vestlige land, er mønsteret imidlertid blitt klarere: Kina bruker sin stormaktsposisjon til å spre innflytelse over andre land, med alle de illiberale verdiene som medfølger. På toppen av det hele kommer Kinas forsøk på å endre de internasjonale spillereglene og de konsekvenser det kan få for Vesten, som Matlary påpeker i sin artikkel.

Hva skjer hvis man ikke føyer seg for Kina? En mulighet er at de bruker sin økonomiske makt som pressmiddel, som da Hellas blokkerte EUs kritikk av Kina i 2017. At kinesiske statlige eide selskaper har eierinteresser også i Norge er derfor urovekkende. Noen vil hevde det er uproblematisk, all den tid den norske stat har kjøpt opp eiendom og aksjer i andre land gjennom Statens Pensjonsfond Utland. Forskjellen må likevel være at Kina fremmer helt andre verdier og holdninger enn Norge. Vi bruker tross alt våre eierposisjoner til å fremme likestilling, grønn vekst og menneskerettigheter.

Norge og Europas manglende handlekraft overfor Kina kan på lengre sikt bære riktig galt av sted. Kinesiske myndigheter har gitt klart uttrykk for at de ikke vil trekke seg fra strategien deres, iallfall ikke uten kamp. Man vil nødig stå med lua i hånden den dagen det kommer intense krav fra kinesiske myndigheter om å føye seg etter deres regime, på bekostning av våre liberale og demokratiske verdier. Kampen for det demokratiske og mot det autoritære må kjempes. Så langt har argumentet mot å ta kampen vært at det vil skade oss økonomisk. Norsk eksport til Kina er riktignok verdt 5 milliarder, og de samfunnsøkonomiske gevinstene av vår import er antagelig større. Men tap av demokrati og liberale verdier kan også kvantifiseres. Hvor mange milliarder har ikke norsk økonomi nytt av det liberale multilaterale systemet, organisasjoner som Verdens handelsorganisasjon og EU, samt den tillit demokratiet skaper?

Primærstandpunktet bør uansett ikke være økonomisk, men prinsipielt. Det er på tide at våre fremste norske og europeiske politikere legger fra seg de milde formaningene, og heller tar et aktivt standpunkt mot Kina.