En verden uten opplysningstiden

Hvorfor venter kinesiske tjenestemenn i byråkratiet på ordre fra toppen? En lite omtalt nyhetsartikkel fra i fjor sommer stilte dette spørsmålet. En ny samling med president Xi Jinpings taler hadde nettopp blitt publisert. Presidenten hadde gitt uttrykk for frustrasjon over manglende initiativvilje. Altfor mange i partiet ventet på instruksjoner fra oven. «Om jeg ikke gir instruksjoner, hadde de jobbet i det hele tatt?» spurte Xi.

Uviljen mot å handle ble tolket som en konsekvens av den såkalte antikorrupsjonskampanjen (en kampanje som dog ikke har berørt Xis allierte og hans mistenkelig rike familie). Kinesiske partifunksjonærer ønsker skriftlig instruks for å ha ryggdekning for sine beslutninger.

Men det finnes en alternativ tolkning av Xis hjertesukk, en tolkning som illustrerer forskjellen på vanlige autoritære stater og stater som er totalitære.

Akselerere tiden

Kommunismen er en totalitær politisk bevegelse som er ment å akselerere en historisk skjebne, en profeti, om at arbeiderklassen skal overta makten og kommunistpartiet skal styre. Staten er bare et middel for bevegelsens mål. I Kina blir frie medier, uavhengige domstoler, et levende sivilsamfunn og politisk liberalisering regnet som trusler mot denne bevegelsen.

I sentrum av bevegelsen finner vi lederen, Xi Jinping. Han er innhyllet i mystikk. Hans privatliv er så godt som hermetisk skjermet for kineserne, som om han ikke var et menneske av kjøtt og blod. President Xi har heller aldri gitt et intervju med utenlandske journalister. Selv de nærmeste medarbeiderne til Xi kjenner ikke til hans langsiktige planer. Når skal han gå av? Hvem blir hans tronfølger? Alt dette forblir hengende i luften, noe som er intensjonen.

Partimedlemmene må lære seg å tenke og handle som om de selv var Xi Jinping. «Xi Jinpings Lære» har blitt nedfelt i partikonstitusjonen og innført i undervisningen i skolene. Hans «lære» skal pugges ved hjelp av en applikasjon. Partimedlemmene er pålagt å laste den ned og studere hans tankegang. Kinesere må forenes av «én felles vilje, sterk som en bymur», som Xi har formulert det. Alle arenaer for selvstendig organisering utenfor partiets kontroll må utslettes. I et fullendt totalitært styresett deler alle én vilje. Alle skal sys sammen til en slags gigantisk, frankensteinsk replikasjon av lederen.

Diffust ansvar, større handlingsrom

Xis frustrasjon over partifunksjonærenes manglende initiativvilje er i realiteten en etterlysning av en sterkere uniform vilje. Dette skiller totalitære bevegelser fra vanlige autoritære stater. Et diktatur med en klar kommandolinje hadde i det minste pålagt statslederen å forkynne sine vedtak. Beslutninger hadde også blitt skrevet ned. Dokumenter hadde blitt arkivert. Diktatoren hadde vært nødt til å ta ansvar, også for feil, fordi han er personen på toppen av hierarkiet. Etablere linjer hadde gjort livet lettere for partifunksjonærene. Dette hadde faktisk også gitt folk flest mer forutsigbarhet, i et land som fordømmer uavhengige domstoler. Slike normer hadde derimot snevret inn Xis handlingsrom.

Xi Jinpings styre skal ikke kunne begrenses av noe som helst. Hans makt suger luften ut av alle rom som tidligere var frie. Kineserne skal ikke tenke alternativt, de skal ikke ha et divergerende livssyn, de skal ikke ha rett til å organisere seg utenfor partiets kontroll.

Lengsel etter fellesskap

Uten evne til å uttrykke seg fritt i en reell offentlighet, uten rett til interessefellesskap med de du ellers hadde funnet sammen med, og med et innsnevret vokabular for normal digital korrespondanse, får kineserne bare lov til å finne sammen på partiets premisser.

Kommunistene jobber bevisst for at kineserne skal identifisere seg med lederens vilje, kamuflert som folkeviljen, den sagnomsuste «allmennviljen». Målet ser ut til å være en mest mulig direkte identifikasjon med makten, uten forstyrrende mellomledd, noe kommunistene kaller «reelt demokrati». Her er det ikke behov for falsk, borgerlig staffasje, slik som fri debatt eller valg.

Det sosialpsykologiske resultatet blir klaustrofobi. Folk lengter fortsatt etter fellesskap, men tilbys bare en pseudonærhet. Massemøter er de totalitære bevegelsenes eneste sertifiserte uttrykk for samfunnsengasjement. Vi snakker om militærparader, flaggseremonier eller fakkeltog. Slike massemøter skal være «folkelige», ingen ekstravaganse, gjerne med en anti-borgerlig brodd. Ritualene stammer fra den revolusjonære tradisjonen, i kontrast til opplysningstidens idealer om individuelle rettigheter og borgerlig raffineri. Dramaturgien er rappet fra sekter og hemmelige brorskap, men fremført i fullt dagslys.

I fjor ble 100-årsmarkeringen for etableringen av det kinesiske kommunistpartiet feiret på Den himmelske freds plass i en seremoni som var som hentet fra nordkoreansk propaganda. Her var det sang, veiving med flagg, formasjonsflyvning med jagerfly, frislipp av duer og mange svette smil. På motsatt side av plassen ligger den balsamerte formann Mao Zedong i mausoleet sitt, som en rekvisitt i innvielsesseremonien til en kult. Under 100-årsmarkeringen så det ut til at Xi Jinping for anledningen hadde vært innom og lånt den frynsete jakken hans.

Samfunnet er atomisert

Cai Xia var tidligere professor ved Den sentrale partiskolen i Beijing, partibroilernes nukleus. Hun vet hva hun snakker om:

«Vi har bare lov til å bli underholdt og si ting som gjør at vi føler oss bedre, og det er alt, er det ikke? Xi Jinping har allerede atomisert hele det kinesiske samfunnet. Det er bare spredte sandkorn igjen. Hele sivilsamfunnet og alle former for selvorganisering har blitt knust. Han styrer samfunnet ved hjelp av politiet og overvåker folket på inngripende vis. Selve samfunnet vårt ligger for døden.» (Cai Xia, 2020.)

I lys av Russlands krig mot Ukraina, frykter mange at det russiske samfunnet vil bli mer autoritært. Vil Russland stenge sosiale medier som Facebook og Twitter for godt? Det gjorde Kina i 2009. En storstilt kampanje for å underlegge sivilsamfunnet statlig kontroll? Den startet Kina i 2013. Arrestasjoner av fremtredende aktivister og journalister? Det gjorde Kina i 2015. Tvangsinternering av hundretusener av personer fra livssynsminoriteter? Det gjorde Kina i 2017.

Forskjellen mellom slike regimer og liberale demokratier har ingenting med vesten mot østen å gjøre. Noen asiatiske land er mer demokratiske enn enkelte EU-land. Japan, Taiwan, Singapore og Sør-Korea har gitt støtte til Ukraina.

Gnisningene mellom autoritære stater og liberale demokratier stammer fra opplysningstiden. Spørsmålene er: Rettigheter for individet eller uinnskrenket makt for makthaverne? Frie ytringer eller krav om uniformvilje? Livssynsmangfold eller ikke? Maktdeling eller maktmonopol? Dragkampen spiller seg også ut internt i hvert enkelt land, verden over.

Xi Jinping er fanebæreren for de som ønsker seg en verden uten opplysningstiden.