Hvorfor får Norge besøk fra Beijing?

Kinas utenriksminister Qin Gang er på en miniturné i Europa. På tirsdag besøkte han Tyskland, før han reiste videre til Frankrike. Fredag 12. mai kommer han til Norge, for samtaler med utenriksminister Anniken Huitfeldt.

Tyskland

Noen av verdens kolosser, som Apple, velger nå å flytte deler av produksjonen ut av Kina. Men tyske giganter, som Volkswagen og BASF, planlegger å utvide sitt nærvær i Folkerepublikken. I fjor høst sørget kansler Olaf Scholz for at kinesiske Cosco fikk grønt lys for en investering i havna i Hamburg, til tross for omfattende kritikk.

Men nå ser det ut til at forholdet mellom Tyskland og Kina kan være i ferd med å kjølne. I november stanset tyske myndigheter salget av en halvlederfabrikk til kinesiske eiere. Investeringen i Hamburg havn kan stå foran en omkamp fordi den vurderes definert som kritisk infrastruktur.

Som Europas største økonomi var Tyskland en opplagt destinasjon for Qin. Denne gangen kan det være at et forsøk på brannslukking sto øverst på Folkerepublikkens agenda.

Frankrike

Også Frankrike, med EUs nest største BNP, er viktig av økonomiske grunner. Flaggskipet Airbus planlegger en betydelig økning av produksjonen i Kina. Men Frankrike er også viktig av en helt annen grunn: president Emmanuel Macron.

I april var Macron på besøk hos Xi Jinping i Beijing. Der sa den franske presidenten at Europa ikke måtte bli USAs vasall, men ta sikte på å bli et tredje maktsentrum i verden. Dette er kommunistpartiets våte drøm: En verden der Beijing kan etablere sitt hegemoni på bekostning av et splittet Vesten.

Det bør bekymre alle at lederen for en nasjon som bygger på idealet om frihet, likhet og brorskap velger å ignorere avgrunnen mellom kommunistpartiets Kina og vestlige demokratier.

Men titusenkronersspørsmålet er selvsagt hvorfor utenriksminister Qin har valgt Norge som tredje og siste stoppested på sin reise til Europa.

Besøket i 2020

I 2020 hadde daværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide besøk av Folkerepublikkens forrige utenriksminister, Wang Yi. Også da var det noen som lurte på hvordan Norge havnet blant de utvalgte fem besøkslandene. (Wang var innom Italia og Nederland, i tillegg til de tre som nå får fornyet interesse fra Beijing.)

Til NRK uttalte Iselin Stensdal og Henrik Stålhane Hiim, seniorforskere og Kina-eksperter ved henholdsvis Fridtjof Nansens institutt og Norges utenrikspolitiske institutt, at Norge var et av Wangs reisemål på grunn av vår plass i Sikkerhetsrådet.

Qin er nede i tre destinasjoner. Og Norge er altså med i det innsnevrede utvalget, selv om vi for lengst er ute av Sikkerhetsrådet. Så langt har verken Stensdal eller Hiim gitt lyd fra seg om hva det er som motiverer Qin.

Europas svake mann

Når vi ikke lenger har en plass i Sikkerhetsrådet, hva gjør at et norgesbesøk prioriteres så høyt i Beijing? I mine øyne er svaret åpenbart: I Kinas jakt på å øke sin innflytelse i Europa er Norge identifisert som kontinentets svakeste punkt.

Ingen annen europeisk nasjon har lagt fram en skriftlig erklæring der utviklingen i Kina under kommunistpartiets ledelse hylles med en formulering om at den mangler sidestykke i verdenshistorien («historic and unparalleled development»). Og vi står fast ved erklæringen. Selv etter diktaturets grusomme overgrep mot muslimske befolkningsgrupper. Selv etter bestrebelsene for å rive i filler relasjonene mellom nær en million barn i Tibet og deres foreldre. Selv etter regimets bunnløse løftebrudd om frihet og menneskerettigheter for Hongkongs befolkning. Selv etter trusler om krig mot Asias fremste demokrati, Taiwan.

Kunnskapsfornektelse som forhandlingsstrategi

EU har for lengst lagt bort prinsippenigheten med kinesiske myndigheter om en investeringsavtale fra desember 2020. Når det gjelder frihandel, har ikke EU så mye som en plan om å starte forhandlinger: «There is no authorisation from the Council of the EU to negotiate a trade agreement with China.»

I Hurdalsplattformen skriver regjeringen at Norge skal samarbeide med Kina langs en nordisk og europeisk linje. Men til tross for at EU har helt andre planer, gir ikke regjeringen opp sin frihandelsambisjon. Og Erna Solberg er med på laget.

Norge har allerede en høyst relevant frihandelsavtale: EFTA-avtalen med Hongkong. Der partene forplikter seg til en demokratisk utvikling, med respekt for menneskerettigheter og andre verdier som er gjenkjennelige fra frie samfunn. Denne avtalen er nå spektakulært misligholdt fra Hongkong og Kinas side.

Etter gjentatte henvendelser til norske myndigheter fra Hongkongkomiteen nekter departementet å følge opp. Norge har altså allerede en frihandelsavtale som er brutt av Beijing. Men ansvarliggjøring for det grove avtalebruddet er ikke på regjeringens agenda. Det er derimot en ny avtale med motparten som står bak avtalebruddet.

Kinesiske myndigheter forsøker sikkert å få størst mulig innflytelse over en avtaletekst. Men de lar seg neppe stanse av at Norge får inn et stikk eller to om arbeidstakeres rettigheter eller menneskerettigheter. For med håndteringen av EFTA-avtalen har regjeringen allerede demonstrert at ansvarliggjøring for avtalebrudd er utelukket.

Huitfeldt som tåkefyrste

I forrige uke holdt utenriksminister Huitfeldt sin tale til Arbeiderpartiets landsmøte. Der kom hun med følgende uttalelse: «Vi kan ikke godta en verden der makta rår og hvor store land gjør som de vil. […] Såkalte ‘sterke menn’, det finner vi i flere land som går i mer autoritær retning. […] Men disse ‘sterke mennene’, egentlig er de jo svake. De tør jo ikke utfordres av ytringsfrihet, frie valg, uavhengige domstoler eller frie fagforeninger.»

Kina projiserer først og fremst sin makt gjennom internasjonal handel. Og makta rår, bare se til de hårreisende handelssanksjonene mot frihandelspartner Australia. Eller se til sabotasjen av import fra Litauen. Det siste forholdet førte til at EU gikk til sak mot Kina i WTO, støttet av et samlet G7.

Men noen støtte fra Norge er uaktuelt: Til Europautvalget sa Huitfeldt: «Fra norsk side pleier vi i utgangspunktet å forholde oss nøytrale med hensyn til andre WTO-medlemmers tvistesaker.» Utenriksministeren svikter våre allierte, og lar et hegemonisøkende diktaturs makt få rå uten norsk motstand.

Qins agenda

Årsaken til at Norge står på Qins reiseprogram er at vi står på diktaturets meny: Med normaliseringserklæringens knefall og muligheten for å drive Norge vekk fra Europa i handelspolitikken har vi gjort oss til den ideelle brikken i Kinas splitt-og-hersk taktikk.