Ville Jesus vært sosialist om han levde i vår tid?

Det er sannelig ikke godt å si. Skal vi tro den svenske biskopen, Fredrik Modeus, ville nok Jesu’ omsorg for de svakstilte og fattige i samfunnet blitt omfavnet og brukt mer lydhørt av den svenske venstresiden, enn av den nye regjeringen. Eller som biskopen i adskillig sterkere ordelag uttrykker det i en Minerva-artikkel av 31.10.22: «Sveriges regjeringsplattform strider mot kristne verdier».

Biskop Modeus’ noe provoserende utsagn burde ikke komme overraskende, heller ikke på oss her i Norge. Det er nok å nevne stridighetene mellom KrF og Frp om rett eller urett formidling av kristendommens etikk og verdier. Verdiforankrede stridigheter som også Arbeiderpartiets ledelse og deler av den norske geistlighet har deltatt i, om enn noe mer stillfarent enn den formen biskop Modeus har valgt. Det er i den forbindelse nok å nevne debatten om livets ukrenkelighet og kvinnens rettigheter – synliggjort gjennom en opprivende abortdebatt som i moderne etterkrigstid har pågått intenst siden midten av 70-årene.

De etiske, religiøse og politiske dilemmaene står også ellers i kø. I tillegg til spørsmålet om abort dreier de kristent og politisk forankrede spørsmål seg i dag også om kjønnsroller, kjønnsidentitet, minoriteters rettigheter, og ikke minst; om vår omsorg for verdens fattige og utstøtte. Noen av kirkens tillitsvalgte velger å tone politiske flagg, med det de selv mener er forankret i kristendommens grunnleggende verdier. Andre geistlige velger imidlertid å skille klart, mellom sakens politiske innhold, og dens mer rent etisk og kristne innhold.

Så blir spørsmålet: Strider deler av borgerlighetens politikk her i landet også imot de verdiene som preger den kristne idétradisjonen?

Parallelt med utviklingen av den nordiske velferdsmodellen har også Den norske kirke utviklet seg mer og mer i retning av en folkekirke eller kirken for folk flest. Altså en kirke som i større grad enn moderkirken – den katolske kirken – hvisker ut skillet mellom rituell åndelighet og forkynnelse, og erstatter det med mer politisk ladede formaninger, om å bevare moder jord og å hjelpe folk som lider i fattigdom og nød. Denne tilpasning av kristen luthersk tro til den verdslige verdens praktiske problemer og realiteter, har stadig blitt forsterket, helt opp til dags dato. Det er for eksempel ikke uvanlig i dag, å høre biskoper og prester uttale seg om asylpolitikk, klimapolitikk og sosialpolitikk. Ja, til og med om utenrikspolitikk. Og i den sammenheng, i spørsmålet om Guds delaktighet på den ene eller andre siden av fronten.

Det betenkelige ved denne utvikling er ikke nødvendigvis at kristne verdier blir forsøkt tilpasset dagens politiske virkelighet, men at enkelte talspersoner for Kirken sorterer ut hvilke politiske partier som gjør seg fortjent til Kirkens tro og støtte.

Hva mente så egentlig Jesus om de viktigste verdispørsmål her i livet, spørsmål som de fleste av våre politiske partier i dag belyser i deres respektive «verdiplattformer». Noen svar finner vi i faktisk i Bibelen. For eksempel i Bergprekenen (Matteusevangeliet, kapittel 5–7). Der taler Jesus lenge og vel om etikk og moral, om normer og prinsipp, om våre sosiale liv, om nestekjærlighet og om andre forutsetninger for å kunne leve det gode og rettmessige liv. Mange filosofer, som selv ikke bekjenner seg til Jesu forening med det gudommelige, viser likevel stor beundring og respekt for den moral som predikes i Bergprekenen.

De etiske standarder, eller de leveregler som Jesus ber oss følge i Bergprekenen, har selvfølgelig intet politisk parti eneretten til. Og i den grad noen i dag skulle betrakte Bergprekenen som mer venstrevridd enn høyrevridd skyldes det kanskje at den kan karakteriseres som pasifistisk. Men, som vi alle vet – pasifismen er en -isme som forsvant fra de fleste sosialistiske verdiplattformer for lenge, lenge siden.

Bortsett fra KrF-politikere, er det i dag ikke vanlig for en rikspolitiker å bekjentgjøre for all verden om man tror på Jesu Kristi guddommelighet eller ikke. Derimot var det også innenfor den sosialistiske arbeiderbevegelsen ganske vanlig for noen tiår tilbake å eksponere sin kristne tro – hånd i hånd med sin ideologiske tro og overbevisning.

I den sammenheng kan et lite tilbakeblikk på arbeiderbevegelsens historie være illustrerende. For tre år siden feiret Kristne Arbeidere sitt 75-årsjubileum. Da «Forbundet» ble stiftet i 1939, var målsettingen å forkynne evangeliet blant kamerater på arbeidsplassene. Også i dag ønsker forbundet å være en tydelig stemme inn i parti og fagbevegelse. Målsettingen er ifølge dem selv «å skape større forståelse for kristne verdier». Forbundet mistet riktignok stor oppslutning på 1970-tallet, da de radikale strømninger var sterke her i landet, og spørsmålet om abort sto i sentrum. Kristne sosialister engasjerte seg da heller i SV enn i Arbeiderpartiet, ble det sagt. I dag lever fremdeles forbundet Kristne Arbeidere, men dominerer vel ikke akkurat Aps prinsipprogram eller deres daglige politiske budskap; om større rettferdighet og intensivert kamp for fattige, trygdede, arbeidsløse, og andre svakstilte grupper.

I konkluderende retning kan man kanskje si: Partier både til venstre og høyre i den norske partifloraen vil kunne påberope seg å viderebringe den kristne kulturarven, med de verdier den inneholder. Men når deler av venstresiden i Norge karakteriserer deler av høyresiden for å være både kapitalister og velferdsprofitører, vil nok bruken av slik retorikk få folk flest til å tro at både Ap og SV er i stand til å tråkke tydeligere i Vårherres fotspor, enn hva Høyre og Fremskrittspartiet er i stand til.