Norsk kjernekraft kan spare naturen

Den 19. juni la regjeringen ved Tina Bru og Olje- og Energidepartementet fram en stortingsmelding om vindkraft på land. Håpet var at den skulle dempe konfliktnivået i vindkraft-debatten i Norge, noe den ikke helt kan sies å ha lykkes med.

Det diskuteres opp og ned om ett øre i strømpris opp eller ned, nettleie opp eller ned, antall fugler som dør i kollisjon med vindturbiner eller hvor mye promille eller prosent av Norge som blir berørt. Det er alle relevante og greie argumenter, men jeg tror motstanden for mange bunner i at de ikke liker 200 meter høye roterende og blinkende industriinstallasjoner rundt seg.

Vi liker ikke at vår verden endrer seg for raskt og for fort. Vi liker ikke at heia der sauene til slekta vår har beitet i århundrer blir til en industripark. Men gitt dagens envise ide om at energiforsyningen skal bli fornybar, er dette en kjent og varslet konsekvens. Men som jeg tidligere har skrevet om hos Minerva vil et fornybart energisystem helt eller delvis basert på vind og sol ta mye mer plass, være mye mer synlig og vil fysisk påvirke langt flere habitater, dyrearter og mennesker enn dagens system

Kjernekraft tar liten plass

Men det finnes et alternativ. Høyres fylkeslag i Vestland og Rogaland vedtok i februar at de vil utrede å bygge et kjernekraftverk i Norge. I takt med at kampropene mot utbygging av vindkraftverk langs kysten av Norge er i ferd med å bli vår tids “La Elva Leve” må timingen sies å være bra.

Et kjernekraftverk på liknende størrelse som nå bygges på kysten av Wales i Storbritannia, Hinkley Point C, kunne ha levert 26 TWh årlig fra et industriområde på en kvadratkilometer. Tilsvarende mengde energi fra vindkraft ville krevd et planområde 1500 ganger større.

Men i stortingsmeldinga om vindkraft, som altså kommer som en direkte følge av av konflikter rundt arealbruk, nevnes ikke en gang kjernekraft som et alternativ. Dette til tross for at OED på side 17 hentet en graf på kostnader ved ulike typer energiproduksjon fra NVE, der OED har redigert bort tallene for kjernekraft. Det er som om vi ikke en gang skal få vite om alternativet.

Kjernekraft passer til vannkraft

For kjernekraft hadde passet veldig bra til vår vannkraft. Et kjernekraftverk som i eksemplet over vil levere 3200 MW inn på det norske strømnettet kontinuerlig gjennom året, med unntak av når reaktorene stenges ned for bytte av brensel omtrent hver 18. måned og som kan koordineres med at effektbehovet er lavt. Kjernekraftverk kan ved behov reguleres opp eller ned i effekt avhengig av hvor mye vann vi har i magasinene, snøsmelting, nedbør eller effektbehov i nettet, selv om det mest økonomiske er å kjøre dem kontinuerlig på full effekt.

Vindkraft, både på land og til havs, leverer effekt og strøm når vinden blåser. For å hente ut 26 TWh fra vindkraft vil vi trenge i underkant av 9 000 MW vindturbiner. Under gitte forhold kan de komme til å nesten ikke levere noe effekt inn på nettet i det hele tatt. Og i gitte tilfeller kan de komme til å levere nesten 9 000 MW inn på nettet. Det er imidlertid mulig at disse store ytterpunktene vil bli sjeldne i et så langstrakt land som Norge. Det er jo en grunn til at vi liker å snakke om været, og det er fordi det varierer så mye.

Nå veit vi ikke effektbehovet i framtida, men i dag ligger norsk effektbehov på sommeren på 13 000 MW. I ytterste konsekvens må altså over halvparten av all plass i nettet ryddes for å gi vind nok spillerom til å gjennom året bare levere en femtedel av all strømmen. Alternativt må vindkrafta eksporteres, men det vil da sannsynligvis skje til tider når det også blåser mye i Sverige, Danmark og Nord-Tyskland.

Er det egentlig så dyrt?

Men kjernekraft er jo så dyrt! Etter at de gamle argumentene om at kjernekraft lager så uendelig farlig avfall og at folk som bor nær kraftverkene blir selvlysende og får kreft har blitt debunket igjen og igjen så der det i grunn bare dette argumentet som står igjen.

Et kjernekraftverk koster mye penger å bygge. Vindkraftverket Fosen Vind på 1000 MW koster rundt 11 milliarder kroner, byggestart var i 2016 og de antar å være ferdige i år. Et kjernekraftverk som Hinkley Point C på 3200 MW antas å koste rundt 250 milliarder kroner og stå ferdig i 2025. Men nå sammenlikner vi epler og flere millioner tonn pærer.

Fosen Vind skal produsere 3,2 TWh strøm i året i rundt 25 år. Hvilket vil si at vi måtte ha bygd åtte ganger Fosen Vind for å levere like mye strøm som HPC. Vi måtte også ha revet ned og satt opp en ny vindpark etter 25 år, da levetida til HPC er minst 2,5 ganger lenger enn en vindpark.

HPC bygges for en levetid på 60 år. Alle nye kjernekraftverk som bygges i dag gjør det, men levetida er mest sannsynlig mye lenger. Kjernekraftverkene som ble bygd på 70- og 80-tallet ble bygd for å vare i 40 år, men allerede har flere reaktorer i USA fått levetida dobla til 80 år.

Så hvis vi må bygge Fosen Vind 2,5 ganger i levetida til HPC er vi (gitt at vindturbinene ikke har blitt billigere innen neste gang vi må bygge, en antakelse som sikkert ikke stemmer) er vi på 220 milliarder kroner. Vi nærmer oss prisen for HPC.

Fornybar energi har et plassproblem

Hundre prosent fornybar energi vil kreve langt større plass enn dagens energisystem, men det nevnes knapt i studier eller planer for overgangen til framtidas energisystem.

Øystein Heggdal

Hvis vi heller vil til havs for å høste vind, som gitt protestene mot landvind i Norge nok vil bli en realitet innen kort tid, kan vi også se til Storbritannia for noen eksempler. Eksisterende havvindparker som er bygd fram til i dag er langt dyrere enn landvind. Havvindparken Beatrice Wind Farm fra 2019 ligger på østkysten av Skottland, har en installert effekt på 588 MW og produserer rundt 2,5 TWh i året og kostet 31 milliarder kroner å bygge. Det er en byggekostnad per MW som er omtrent midt på treet for britiske havvindparker. Vi trenger 10 sånne havvindparker for å matche strømproduksjonen til HPC, til den nette sum av 310 milliarder kroner.

Neste runde med havvindparker som bygges ut om to til tre år ligger an til å koste rundt 35 prosent mindre per MW. Da er vi på rundt 200 milliarder for å matche HPC. Disse havvindparkene har antatt levetid på 20 til 25 år. Og må i løpet av levetida til et nytt kjernekraftverk rives og bygges igjen to til tre ganger.

I tillegg kommer forsterking av kraftnettet. Vindkraft bygges gjerne i tynt befolkede områder på kysten der det blåser masse. Det er gjerne steder der det er relativt dårlig med kapasitet i nettet fra før. Fosen Vind kommer med en ekstra regning på rundt 6 milliarder kroner for oppgradering i nettet i Trøndelag. Nå kan kanskje ikke all denne oppgraderingen tilskrives Fosen Vind, men om bare halvparten av kostnaden hadde havnet hos Fosen Vind ville det økt kostnadene med en drøy firedel. Andre steder har mindre vindkraftverk vært bygget nærmere bedre utbygd nett, noe som gjør at tilkoblingen blir billigere.

Til sammenlikning er det HPC som selv står for forsterkingen i nettet i Wales for å levere strømmen ut på det britiske sentralnettet.

Lave driftskostnader

Det som kanskje overrasker mer er at driftskostnadene er ganske like. Vindkraftverk har driftskostnader på rundt 10 øre per kWh. Driftskostnadene på havvind ser ut til å ligge fra 15 øre og oppover, og en studie opererer med et snitt på 30 øre per kWh. Forrige generasjon kjernekraftverk har driftskostnader på mellom 10 og 15 øre per kWh (figur 8). Reaktorene som bygges ved HPC er større, driftes av færre ansatte, bruker mindre brensel og skal kunne kjøres med mindre driftsstans enn tidligere reaktorer.

I driftskostnader regnes her alt av lønnskostnader, løpende vedlikehold, kostnader til innkjøp og håndtering av brensel og liknende. I tillegg må det som i Sverige settes av rundt 3 øre per kWh til avfallshåndtering og riving av anlegget etter endt levetid.

Poenget her er ikke å henge ut vind. Det er å gjøre oss kjent med tallene og skjønne hvordan de er forskjellige, men samtidig ganske like. Investeringene er altså ikke helt ulike i størrelse, de er bare ulike i tid, rom og i hvem som betaler for hva.

Finanskostnadene er nøkkelen

Men hvordan har det seg så at HPC har fått en avtalt pris per kWh på over ei krone i 35 år? For under 15 øre til drift, 3 øre til avfallshåndtering og 16 øre per kWh byggekostnader (250 milliarder kroner delt på 26 TWh i 60 år) blir jo ikke mer enn i overkant av 30 øre per kWh. Vel, det kommer litt renter og avkastning da.

Kravet i 2016 var at ingen offentlige penger skulle brukes til byggingen av kraftverket. Franskmennene i EDF, og kineserne i CGN, som bygger og eier kraftverket, måtte da låne penger i privatmarkedet og de må prise inn en raus avkastning på pengene gitt risikoen involvert. Og det er ikke nødvendigvis billig om du bygger en dings som ikke kommer til å ha inntekter før det har gått 8 år, der veldig mye av inntektene kommer mange tiår fram i tid, det er masse politisk risiko involvert på grunn av lang horisont, og EDF har ikke verdens beste historikk på å bygge nye kjernekraftverk de siste 15 årene.

Kompetanse har gått tapt

Før vi går nærmere inn på økonomien må vi en kjapp tur innom hvilken type reaktor som bygges ved HPC og hvorfor de to forrige prosjektene med denne typen reaktor har kostet tre ganger så mye som planlagt.

Reaktoren kalles for European Pressurized Reactor, og var opprinnelig fra 90-tallet et felles europeisk prosjekt mellom franske og tyske nettselskaper og reaktor-leverandører. De tok det beste fra de mest avanserte franske N4-serien og tyske Konvoi-reaktorene, og designet en reaktor så sikker at den til og med skulle kunne bygges i Tyskland.

Reaktoren har fire uavhengige kjølesystemer, reaktorbygningen har doble betongvegger på 1,3 meter hver og tåler å bli truffet av et passasjerfly. I tilfelle en total reaktor-nedsmelting vil alt fissilt materiale bli bevart på innsiden av reaktor bygningen (derav navnet containment structure på engelsk) og evakuering vil ikke være nødvendig. Fukushima-ulykken utløste ikke krav om at EDF var nødt til å gjøre om noe på sikkerhetssystemene til reaktoren, da de allerede hadde tatt høyde for en sånn type hendelse.

Men i 2006 da det som den gang var to konkurrerende franske selskaper (EDF og Areva) begynte byggingen av hver sin EPR, en i Frankrike og en i Finland, gikk det galt fra start. Begge prosjektene har vært forfulgt av elendig prosjektstyring, design som ikke var fullført før komponenter ble bestilt og en uendelighet av sveise- og betongjobber som har måtte gjøres opp igjen.

Mye av dette kaoset tilskrives i en fransk rapport fra i fjor tapet av kompetanse innad i den franske nukleære industrien som ikke bygde reaktorer i en femtenårsperiode fra starten av 90-tallet og fram til 2006, står det i rapporten; “a lack of competence of the companies concerned and real shortages of qualified welders“

Verken reaktoren i Frankrike eller den i Finland har enda produsert så mye som en kWh, og det virker ikke utenkelig at konstruksjonstida vil nærme seg 20 år innen de er ferdige.

Andre får det til

Men dette betyr ikke at denne reaktortypen er umulig å bygge. Parallelt med de to europeiske prosjektene har det vært bygd to slike reaktorer i Taishan i Kina. De ble koblet til nettet for to år siden. I Taishan lærte de av alle feilene gjort i Europa (mange feil, mye læring), og de har en nukleær industri som nå bygger ferdig rundt fem reaktorer årlig.

Dette vises også på framdrifta ved HPC i Wales, der de nå i vår støpte ferdig bunnplata på den andre reaktoren forut for skjemaet, til tross for korona-tiltak.

Det virker altså som at EDF har lært hvordan disse reaktorene skal bygges, men prisen er fortsatt høy. Men det finnes muligheter for å redusere prisen per kWh betraktelig fra avtalen som ble inngått for å bygge HPC.

Det som tilsvarer riksrevisjonen i Storbritannia, The National Audit Office (NAO), har gått gjennom tallene på HPC-avtalen og finner at EDF og CGN vil ha rundt 9 prosent avkastning på investeringen, og de skal kunne tjene inn igjen hele investeringen på 35 år.

Og siden den britiske regjeringen den gang krevde at all risiko for prosjektet skulle bæres av private investorer, var det ikke noen vei utenom en ekstremt høy pris på over ei krone per kWh. Det kan nevnes i denne sammenheng at på samme tid ble det utdelt kontrakter på havvind i Storbritannia som lå på 1,40 kroner per kWh.

Andre finansieringsmodeller sparer store penger

Men NAO så også på andre finansieringsmetoder. Den britiske staten, i likhet med den norske staten, kan i dag låne penger nesten gratis, og med det faller prisen for strømmen fra HPC fra over ei krone per kWh til under 30 øre per kWh (figur 4, de brukte en lavere investeringskostnad på 180 milliarder NOK).

Den britiske regjeringen har nå undersøkt muligheten for å benytte seg av en annen finansieringsmodell mer egnet for slike langsiktige investeringer, som de kaller RAB (regulated asset base), og hittil har vært brukt på utbygging av strømnettet, flyplasser og kloakkanlegg. Med det anslår den britiske økonomen Dieter Helm at prisen for strømmen fra HPC kunne ha vært halvert og kostet mindre enn offshore vind. Modellen omtales også i Financial Times nå i juni der EDF og CGN forklarer hvordan den kan muliggjøre bygging av nye kjernekraftverk med en avtalt pris 57 prosent lavere enn HPC.

Det er sikkert mange måter å strukturere en sånn avtale på, og mange måter å dele risiko mellom en privat utbygger og en statlig eier. Vi måtte i alle fall sikret oss mot byggekaos som det franskmennene har forårsaket i Finland.

Etter Statkraft: StatAtom

Men hvorvidt et kjernekraftverk kan levere billig nok strøm står og faller i dag på kostnaden for kapitalen. Så om vi ville bygge oss et statseid kjernekraftverk i Norge, la oss kalle det for StatAtom, kunne det kanskje ha levert strøm for omtrent samme pris som vindkrafta vi bygger ut nå.

Til forskjell fra vindkrafta vi bygger i dag ville StatAtom vært eid av oss i fellesskap. Det ville vært en felles langvarig løsning på et felles langvarig problem. Kraftverket kunne vært bygd nærmest mulig der vi trenger strømmen, som NVE hadde planer om allerede på 70-tallet. I stedet for 1500 kvadratkilometer planområde og veiskjæringer sprengt ut i fjellet ville 1 kvadratkilometer industriområde vært nok. Hver eneste øre StatAtom klarte å få per kWh over hva de trenger til drift og kapital kunne vært hentet inn igjen i utbytte, som i Statkraft.

Nå er det sikkert noen som slår krøll på seg selv av tanken på at staten skal gå inn og finansiere og eie kraftproduksjon. Men dette var mer eller mindre standarden i hele Vesten fram til for 30 år siden da kraftmarkedene ble liberalisert. Offentlig eierskap er vanlig hva gjelder vannkraft, veier, jernbane, vann, avløp og kloakkrenseanlegg. Det er fortsatt måten ny elektrisitetsproduksjon bygges ut i en rekke asiatiske land.

Om ikke klimautfordringen er nok til å endre litt på oppfatningen om hvem som skal eie hva, så må man kanskje revurdere hvor bekymret man er for global oppvarming.

Vi kunne sikkert også fått ned kostnadene med havvind, landbasert vind eller ny vannkraft med en tilsvarende statlig finansiering, men poenget med å bygge kjernekraft er altså å unngå arealkonfliktene som fornybar nødvendigvis avstedkommer.

Nye oppdrag for industrien

For norsk industri ville et sånt giga-prosjekt betydd store kontrakter. EDF anslår at av de 250 milliardene HPC koster, vil over 60 prosent av pengene brukes på entreprenører i Storbritannia. EDF anslår at neste prosjekt, Sizewell B, som er to helt identiske reaktorer, vil koste rundt 10 prosent mindre på grunn av hva de har lært ved HPC. Og der et kinesisk selskap investerer sammen med EDF i Storbritannia i dag, kunne et norsk selskap gjøre det samme om 15 år.

Olje- og gassnæringa i Norge kan kanskje ikke så mye om spalting av uranatomer, men de kan gigantiske betongkonstruksjoner, armering og presisjons-sveising.

Nå finnes også andre selskaper som bygger kjernekraftverk, med bedre historikk på å levere til avtalt tid og til avtalt pris. Og ikke minst lavere pris enn hva EDF klarer. Det dreier seg om asiatiske selskaper som japanske Hitachi og Mitsubishi, koreanske Kepco, kinesiske CGN eller russiske Rosatom. Nå kommer noen av disse selskapene med politisk bagasje som kan gjøre dem mindre aktuelle, men det er flere muligheter enn bare franske EDF.

Spar naturen, bygg kjernekraft

Statnett har anslått at et nullutslipps-Norge vil trenge i underkant av 100 TWh utslippsfri strøm i tillegg til vannkraften vi har i dag. Noe av dette kan vi sikkert få fra ny eller oppgradert vannkraft, noe vil komme fra vindkraft, mens en stor del av dette kunne vært produsert av ett eller flere kjernekraftverk.

Vi må finne en måte å balansere behovet for ny kraft og behovet for å spare kysten og fjellheimen fra industri-utbygging. Til det formålet finnes det ikke noe alternativ så godt som kjernekraft.

Et norsk kjernekraftverk burde være det ideelle samarbeidsprosjektet mellom ulike partier fra begge sider av politikken. Høyre har allerede fremmet forslaget, og FrP er også positive til kjernekraft. Venstresiden stiller opp med den statlige finansieringsmodellen. Miljøpartiene slipper å måtte stå for en politikk som gjør at vi må velge mellom CO2-fri strøm og å sprenge ut tusenvis av kvadratkilometer fjellheim. Senterpartiet slipper å måtte si ja til flere utenlandskabler for å sende ut innestengt vindkraft.

Det som må til for at vi skal kunne bygge et kjernekraftverk i Norge, spare natur for videre nedbygging og klare klimamålene våre, er i grunn ikke noe annet enn politisk vilje.