Forbud mot konverteringsterapi kan ende opp med å undertrykke den personlige seksuelle og kjønnslige utvikling hos unge mennesker

Jeg er far, og det preger meg. Mer enn min utdannelse som økonom. Som far ønsker jeg å ta ansvar for mine barn. Et ansvar som også krever at jeg bruker mine erfaringer til å veilede dem. Det er denne muligheten som jeg nå anser kan være i fare. Jeg leser i proposisjonen til lovforslaget om forbud mot konverteringsterapi at konverteringsterapi innebærer en metode for å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle legning eller kjønnsidentitet. Med «metode» menes en systematisk fremgangsmåte for å oppnå et forhåndsbestemt resultat. Behandlingen, eller metoden, skal også være «klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade». Det formuleres også at når det gjelder personer under 18 år, skal slike metoder alltid anses som egnet til å påføre psykisk skade. Hva som er en systematisk fremgangsmåte, blir vurdert som at den er planmessig, og departementet «antar i Ot.prp kap. 12 at enkeltstående, moderate samtaler kun unntaksvis vil kunne anses som en lignende systematisk fremgangsmåte». Likevel oppfatter jeg at dette kan åpne for at samtaler som kan være repeterende rammes av loven. Hva om et ti år gammelt barn kommer hjem og sier at han eller hun er homofil, eller føler seg som noe annet enn sitt biologiske kjønn. Hvor mange samtaler kan foreldrene ta om dette før foreldrene rammes av loven? Hvor mange ganger kan en skoleansatt høre at barnet klager på at foreldrene ikke forstår det, før den skoleansatte anser seg pliktig til å melde inn foreldrene til myndighetene?

Den naturlige kjønnsambivalens

Jeg anser heller ikke at kjønnsidentitet og seksuell orientering er noe som er gitt, som er medfødt. Ifølge forarbeidene til loven er det tillatt å diskutere eventuelle personlige problemer rundt seksuell orientering og kjønnsidentitet, men selve orienteringen og kjønnsidentiteten synes å være noe loven tar som et gitt fenomen. Dette er imidlertid et åpent spørsmål. Det er så absolutt ikke gitt at seksuell orientering eller kjønnsidentitet er noe som er medfødt. Tvert om er det mye som tilsier at kjønnsidentitet og seksuell orientering kan endre seg med alderen. Før ble det kalt kjønnsambivalens, et godt uttrykk for at det mannlige og kvinnelige finnes i alle mennesker og at seksuell orientering hos en ungdom kan veksle. Det er viktig at disse sider blir vist oppmerksomhet. Kjønnsidentitet er ikke gitt. Loven synes derfor å åpne for at kjønnslig mangfold og personlig utvikling blir undervurdert til fordel for irreversibel medisinsk behandling. Dette kan ramme mange unge. 

Loven synes å ramme de som hevder at kjønnsidentitet og seksuell orientering ikke er medfødte fenomener. En samtale mellom en voksen og en ungdom om kjønnsidentitet og seksuell orientering som en modningsprosess, kan dermed bli rammet som et forsøk på å endre ungdommen. Politikk og lover er influert av ideologiske syn. Dette er en viktig del av det åpne demokratiet, men det skal være lov å være uenig med ideologien. 

Kjønnsideologisk uenighet som noe straffbart?

Lovforslagets straffebestemmelser gjør imidlertid at det lett kan fremstå som ulovlig og straffbart å være uenig i den kjønnsideologien som loven synes å basere seg på. Det er slik en politistat tenker, og det skremmer meg. Jeg var selv en som likte å være sammen med jenter, likte den litt sosiale tonen blant jentene. Noen stunder trodde jeg, i samvær med gode venner, at jeg var homofil. Jeg vil si at jeg vokste meg ut av det. Følelser endrer seg, ikke minst med alderen. Forslaget om forbud mot konverteringsterapi kan derfor fort ende opp som en lov som undertrykker den personlige seksuelle og kjønnslige utvikling hos unge mennesker, og som gjør det vanskelig å være foreldre.