KULTUR
Ola G. Furuseth og Marian Saastad Ottesen som Ulrike og Michael i «Et stykke plastikk»
Foto: Erika Hebbert / Nationaltheatret
Nei, Nationaltheatret, man trenger ikke skamme seg over å ha vaskehjelp
«Et stykke plastikk» mislykkes fullstendig som politisk teater.
På torsdag hadde Et stykke plastikk (2015) av Marius von Mayenburg norgespremiere på Nationaltheatret. Utgangspunktet er klart nok: Ulrike og Michael er materielt godt gift, men all kjærlighet er borte, kun hetsen og forakten er tilbake. De har en sønn på 12 år, Vincent, som knapt får omsorg fordi faren er travel lege og moren travel assistent for kunstneren Serge Haulupa. Derfor har de vaskehjelp – Camilla – som vasker, lager mat og passer på Vincent.
Et stykke plastikk er burlesk satire: Latteren vekkes av stadig drøyere handlinger og infame dialoger – eller rettere sagt monologer, for ingen av karakterene lytter til hverandre – og Haulupa fungerer som en slags narr. Alt han sier er overdrevet og upålitelig, han skryter av å ha hatt sex med begge kvinnene på scenen, han fornærmer Michael på det groveste og er så høy på seg selv at han er blind for alt annet – mens vi likevel mistenker at noe av det han sier representerer moralske «sannheter». Og Vincent er en usikker og litt rar tolvåring.
Men Et stykke plastikk er ikke bare et komisk teaterstykke om en tragisk familie og en rabiat kunstner, det har åpenbart også politiske ambisjoner. Her er politiske markører: Skarpe klasseforskjeller, provoserende kunstideer, nedsmeltet kjønnskrig og det ene med det andre. Hva det er det så Marius von Mayenburg, som her også har regissert, vil med stykket?
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
