Støv på uglen

Teateroppsettingen av Et stykke plastikk har fått Kristian Meisingset til å gå ut til forsvar for folk med vaskehjelp. I Minerva skriver han at det ikke er noen grunn til å skamme seg over å ha vaskehjelp. Han argumenterer for at Nationaltheatret inviterer til å tolke stykkets budskap i motsatt retning: Du skal skamme deg. Som en del av informasjonsarbeidet rundt stykket har Nationaltheatret publisert min tekst «Overklasseskammen», som ifølge Meisingset forsterker budskapet om at folk bør skamme seg over å ha vaskehjelp hjemme.

Av kritikken fra Meisingset, har jeg mest forståelse for den han retter mot Nationaltheatret for at de går for langt i å tolke stykket. Men jeg er ikke enig verken i at Nationaltheatret, stykket eller jeg forfekter at folk bør skamme seg over å ha vaskehjelp. Derimot er jeg enig i at både stykket og min tekst tar som utgangspunkt at privat vaskehjelp gir bestemte sjikt moralske og andre sosiale kvaler og dilemmaer. Dessuten; det hygieniske er politisk.

Noe av det fine med teater og essayistiske tekster er at det ikke er krav om empirisk fundament for alle påstander. Slik er det mulig å fange (og karikere) fenomener som ikke er så lett å plassere i analytiske kategorier og å frigjøre fenomener som fanges i gitte analytiske kategorier. Vask hjemme er sånn. Vanskelig å forstå som totalt sosialt fenomen, enkelt å spørre om i spørreundersøkelser. Skam er et annet fenomen som med kraft har blitt behandlet dramaturgisk.