Er klimaangsten et uttrykk for det privilegerte Vestens møte med virkeligheten?

«Vi har ti år på oss», hørte jeg en av mine barns venner si bak i bilen. Temaet var klima, og det gjorde inntrykk å høre en 16-åring si noe slikt. Jeg kjørte videre i dype tanker og lot samtalen rulle videre i baksetet.

Når 63 prosent av unge opplever klimaangst, er det en realistisk og sunn respons på en krise, eller er det et sykdomstegn?

Jeg er bekymret for klimaendringene, men jeg er også urolig for at truslene mot klimaet og økosystemene reduserer livskvaliteten til unge mennesker, uten grunn.

Undersøkelsen Marius Timmann Mjaaland viser til i sin interessante kronikk i Aftenposten 29. september, gjelder unge fra alle verdensdeler. Unges klimaangst er reell, slår Mjaaland fast. Når over halvparten melder om frykt, sinne, avmakt og skyld, har han god dekning for påstanden.

Klimaangsten kommer neppe av at de finleser rapportene fra FNs klimapanel. Hvem har skapt grunnlag for slike sterke kollektive reaksjoner hos en hel generasjon?

Vi trenger klimademonstrantene, men jeg tror ikke vi bør la Greta Thunbergs taler bli stående alene. Flere og andre stemmer bør forme ungdommens framtidsbilder.

Det er noen store paradokser her. I vår del av verden, ja kanskje i store deler av verden, har knapt noen generasjon hatt like god grunn til å møte framtiden med så mye optimisme som dagens unge.

Vi har bekjempet en lang rekke sykdommer. Siden 1960 har forventet levealder globalt økt med 20 år. Flere folkerike land er løftet opp fra å være lavinntektsland til å bli middelinntektsland.

Når klimaendringene vil medføre naturkatastrofer, sult og lidelse, er det grunn til bekymring. Men hvilke utfordringer og framtidsutsikter har generasjonene før oss hatt? I hele min levetid har små barn dødd, ikke på grunn av uhelbredelig sykdom, men av mangel på mat og medisiner. Ikke hver dag, men mange hver eneste time. Mange husker sultkatastrofen i Etiopia 1983-1985. I vår tid har vi hungersnøden i Jemen friskt i minne. Og det har vært så mange i mellom at jeg ikke evner å ha oversikten. Noen av disse katastrofene skyldes værfenomener og uår. Men mange av dem skyldes også menneskelig påvirkning og udugelig lederskap.

Vi trenger ikke minne om verdenskrig, regionale stridigheter og borgerkriger det siste århundret. Mange av oss vokste opp under den kalde krigen hvor trusselen om atomkrig alltid lå som et ikke urealistisk alternativ i alle forsøk på å se inn i framtida.

Klimaendringene er på flere måter unike i denne sammenheng. Vi har aldri før stått overfor slike menneskeskapte raske globale endringer i økosystemene, som vitenskapen nå også har varslet på forhånd. Det er også vanskelig å vite dimensjonene og de endelige konsekvensene, og vi må handle raskt og kraftfullt.

Men en jordnær realistisk respons må erkjenne at alle generasjoner før oss har levd med naturkatastrofer, sult og lidelse. Naturskapt og menneskeskapt lidelse om hverandre.

Noen vesteuropeiske land, deriblant Norge, har levd med fred, demokrati og økonomisk velstand i 75 år. Det er et historisk unntak.

Har vi ikke tatt dette innover oss, siden angsten slår så kraftig inn først nå? Viser ikke historien tvert i mot at frykten for katastrofer, død og lidelse er en del av selve livet? Er klimaangsten et uttrykk for det privilegerte Vestens møte med virkeligheten?

Dersom vi har gitt våre unge et bilde av livet som fritt for lidelser og katastrofer, blir møtet med klimaendringene desto mer uhåndterlig.

Derfor er jeg enig med Mjaaland når han peker ut et spørsmål som det mest interessante: Hva vil det si å være menneske og samfunn i den situasjon som nå oppstår?

Jeg deler Mjaalands refleksjon om skyld og angst som sunne menneskelige reaksjoner. Men da må de også ses som naturlige reaksjoner i møte med livets realiteter og utfordringer, ikke for klimaendringer alene.

Om noen uker tenner vi lys og går inn i den eneste årstiden hvor vi fortsatt synger sammen. Mange bekymrede unge kommer til å stemme i at «Verden var aldri helt forlatt, en stjerne skinner i natt». Håpet er i den kristne fortellingen en dyd, et karaktertrekk som er verdt å etterstrebe. Den tsjekkiske forfatteren og politikeren Václav Havel skriver i sin bok Disturbing the Peace, at håpet ikke er det samme som optimisme. Håpet er ifølge Havel vissheten om at noe vil gi mening, uansett utfall.

For livet vil gi oss gode og onde dager. Meningen ligger i å bruke energien og livslysten på å gjøre dagen bedre for vår neste, og våre etterkommere er blant dem. Der ligger det noe, uansett utfall.

«Vi har ti år på oss», sa jenta i baksetet. Neste gang demper jeg bilradioen, tar mitt ansvar som voksen, og tar samtalen med de unge om hva det er å være menneske i klimaendringenes tid.