Klimavitenskapen er splittet

En EU-undersøkelse viser at 25 prosent av den norske befolkning mener at klimaendringer ikke er menneskeskapt. Omtrent en million nordmenn tror simpelthen ikke på det som IPCC og for eksempel Cicero mener. Disse blir til dels latterliggjort i hovedstrømsmediene og av klimaforskerne. 

I denne latterliggjøringen underspilles at folk som forsker på klimaendringer, faktisk er uenige. Poenget her er ikke nøyaktig hvor stor andel som mener det ene eller det andre, men at det som i mediene fremstår som en massiv enighet i klimasaken, i realiteten bør tegnes med større nyanser. Det er prinsipielt viktig også fordi vitenskapen strengt tatt ikke vet noe som helst: Det er en tilnærming som stadig forsøker å frembringe ny og bedre kunnskap – ofte gjennom å falsifisere eksisterende konsensus. Når forskere er uenige, kan det også finnes spirer til nye erkjennelser. Vi fikk et siste eksempel på slik uenighet da SSB forrige uke la frem et nytt working paper som sår tvil om at den statistiske sammenhengen mellom variasjonen i temperatur og økningen i CO₂ i den størrelsesordenen vi har sett de siste århundrene.

Poenget her er ikke om dette paperet har rett eller ikke. Paperet er ikke fagfellevurdert, og kanskje blir funnene kritisert og revidert. Det er i stedet å belyse hvorfor mediene må behandle skepsis til flertallssynet om klimaendringer på en redeligere måte. For en viktig grunn til slik skepsis blant en million nordmenn – hvis vi tar det tallet for god fisk – er blant annet at det finnes en faglig opposisjon i klimasaken. Den består i hvert fall av rundt 1800 vitenskapsmenn og -kvinner, herav rundt 30 norske, som har dannet grupperingen Clintel.

Baserer man seg på norske medier, vil man lett tro at disse forskerne er sjarlataner. For det er vel umulig å forestille seg at det finnes over tusen vitenskapsfolk som er uenige med både FN og Cicero? Da burde vi vel ha hørt om dem? Men hadde mediene gjort jobben sin og informert oss om Clintel, ville vi fått eksponert at det finnes mange interessante fagfolk – noen som faktisk er klimaforskere, og noen med tung ekspertise fra tilgrensende felt. 

De som er med i Clintel, er fristilte og uavhengige, og kan si det de mener. Den norske nobelpris-vinneren Ivar Giæver er en av dem – og en av ganske få nordmenn kanskje har hørt om. Men også fjorårets amerikanske nobelprisvinner i fysikk, John F. Clausner, har nylig signert. Han har uttalt at klimaforskning er «pseudovitenskap». Clintel har utgitt en melding kalt World Climate Declaration. Der hevder Clintel at det ikke finnes noen «klimakrise» og at klimaendringer er naturlige fenomener som Jorden alltid har opplevd. De sier at simuleringer og klimamodeller ikke kan brukes, og at empiri må få større betydning. Modeller vil aldri være eksakte hverken på mikronivå eller på makronivå. Clintel mener at det er bedre å bruke ressurser på tilpasning enn på å bekjempe klimaendringer.

Klimavitenskapen er så sammensatt at det krever samarbeid mellom en rekke akademiske fag som astronomi, geologi, meteorologi, fysikk, oseanologi og biologi. Clintel bringer sammen fagfolk fra slike ulike disipliner. IPCCs rapporter utarbeides av 800 eksperter fra ulike fagområder. Det kan argumenteres for at politikere i noen grad må basere seg på vitenskapelige flertallssyn. Samtidig er det ikke uten videre mulig for legfolk, politikere og medier å avgjøre hvilken av disse grupperingene som har «rett» i klimasaken. Og mitt anliggende her er heller ikke hvem som har rett – men hvordan samfunnet og mediene forholder seg til debatten.

Hovedproblemet i alt som skrives og sies i klimasaken fra norske medier, politikere og klimainstitusjoner – Cicero, Bjerknessenteret, Meteorologisk Institutt og NRKs såkalte klimaredaksjon – er at samtlige fortier at det finnes andre vitenskapelige miljøer på meget høyt nivå som mener noe helt annet. Det ville ha hjulpet oss alle – fra legfolk til eksperter – om disse motsatte meningene i klimasaken hadde kommet offentlig til syne, og en ekte offentlig debatt funnet sted. Det ville også gjort mediene og offentligheten flinkere til å forstå dem som faktisk er kritiske til flertallssynet. Klimasaken er en av sakene av størst viktighet som sjeldnest debatteres i det offentlige rom i Norge, i hvert fall i den forstand at omstridte premisser sjelden belyses ordentlig. Og det skyldes også at innlegg som har en annen mening enn det offisielle systematisk refuseres. Dette skjer samtidig som klimaforskere – også de som faktisk er godt innenfor den eksisterende konsensusen – kan fortelle om et press for å publisere mest mulig dramatiske funn og vinklinger.

Men også i selveste IPCC er det nå oppstått en viss sannhetserkjennelse og endring i budskapet. Lederen av IPCC – professor Jim Skea – uttalte dette 30. juli til tysk presse: «Det er både galt og misvisende av klimaaktivister å antyde at temperaturøkninger på mer enn 1,5 grader skaper en eksistensiell trussel mot menneskeheten». Dermed setter han selveste brannmesteren Guterrez på plass. Jim Skea kan jo trygt si dette, fordi det tallet er satt av politikere, ikke av IPCC. Det samme budskapet ble faktisk gjentatt av forskningsleder ved Cicero Jan S. Fuglestvedt i mars i år. Fuglestvedt poeng er ikke at forskningen er gal, og han mener fortsatt at det er viktig å begrense oppvarmingen. Men uttalelsene fra Fuglestvedt og Skea forteller noe om klimasaken i offentligheten: At vi har introdusert 1,5 grader som et nærmest hellig mål. Det så vi blant annet da Norsk institusjon for menneskerettigheter (NIM) foreslo å lovfeste 1,5-gradersmålet i fjor. Poenget her er ikke bare at det uansett hva man tror om klimaendringer ikke er i Norges makt å avgjøre dette; det vitner også om en tanke om at 1,5 grader representerer forskjellen på frelse og fortapelse – som et argument om at dette målet må prioriteres foran absolutt alt annet.

Vi er altså i en situasjon der selv våre beste jurister, stikk i strid med faglig konsensus, synes å tro at undergangen inntrer ved 1,5 grader. Og vi er i en situasjon der politikere og andre beslutningstagere er nærmest ute av stand til å forstå hvorfor en femtedel av befolkningen er usikker på om klimamodellene er presise, eller på om bekjempelse av CO2-utslipp for en hver pris er riktig prioritering. Det gir en dårlig offentlighet, og et dårlig grunnlag for både energi- og klimapolitikk.

Hovedstrømsmediene bør derfor avblåse sin hold-kjeft-aksjon, og informere befolkningen saklig om at det finnes vitenskapelig motstand i klimasaken. Veien til en dårlig offentlig debatt er brolagt med gode intensjoner og trange åsiktskorridorer.