En grønn konservativ arv

Vi har til sammen over 40 års politisk erfaring. Nå er vi begge på vei ut av politikken, både i Storbritannia og Norge. I løpet av vår tid i det britiske og norske parlamentet har vi vært med på å oppnå mye vi kan være stolte av, men vil særlig belyse fremgangen våre land har gjort på miljøområdet og da spesielt under våre konservative regjeringer.

Tidligere var klimaendringer et tema som fikk begrenset oppmerksomhet, men nå er det tydelig for alle deler av det politiske spekteret at dette er en akutt utfordring verden må løse på tvers av landegrenser. Det er ingen tvil om at det endrede klimaet og tilhørende ekstreme væreffekter påvirker velstanden vår, og dermed livene våre. De estimerte skadene fra klimaeffekter i Norge er på 56 800 millioner kroner siden 2002 og 1,1 prosent av Storbritannias BNP. 

Men det er ikke bare vår økonomiske velstand som står i fare. Klimaendringer påvirker også mat-, energi- og vannsikkerheten vår. Selv i Norge – som er mer skjermet for klimaendringer enn nesten noe annet land i verden – led Oslo av kritisk vannmangel for bare to år siden, og vi husker alle tørkesommeren 2018.

For å adressere disse økende bekymringene, leder nå konservative partier an i kampen mot klimaendringene. Dette burde ikke komme som noen overraskelse. Å vise ansvar på tvers av generasjoner er en sentral del av det konservative verdigrunnlaget. Våre partier er bygget på dette verdigrunnlaget, og har derfor tatt viktige skritt for å ta vare på klima og miljø de siste årene. Men vår klimapolitikk skiller seg fra venstresidens.

Dette skyldes delvis gode arbeidsgrupper som Konservativt Klimanettverk i Norge og Conservative Environment Network i Storbritannia, som har løftet pragmatiske og næringsvennlige løsninger. Det handler om å sikre velferd sammen med miljøet. Vi ønsker politikk som spiller på lag med mennesker heller enn å diktere deres adferd. Vi vet at når neste generasjon parlamentarikere trer inn, vil partiene våre fortsette arbeidet med å fremme gode, konservative og økonomisk bærekraftige løsninger for miljøet. 

Både Norge og Storbritannia har ledet an når det gjelder avkarbonisering av energi, ved å utnytte vind, vann og solkraft for nesten å eliminere kull som elektrisitetskilde. Norge har hatt et forsprang, men Storbritannia er på ballen: I perioder de siste ti årene har Storbritannia vært det landet i verden som raskest har avkarbonisert energiproduksjonen. Fornybar energi utgjør nå nesten 40 prosent Storbritannias elektrisitetsproduksjon, mens i Norge kommer hele 98 prosent av elektrisiteten vår fra fornybare kilder. 

Nordsjøen forener landene våre, men vi må se på Nordsjøen som mer enn bare endeløse olje- og gassfelt. Mulighetene er større. Dette havrommet er allerede stedet for de fem største havvindparkene i verden, og dette er bare begynnelsen. Med denne ekstra elektrisiteten kommer muligheten til å investere i grønt hydrogen og å avkarbonisere tungindustri og luftfart. Hulrom skapt av tidligere utvunnet olje og gass er perfekte for lagring av fanget karbon. På steder som Northern Lights-anlegget på Øygarden kan karbon fanges, gjøres flytende og pumpes tilbake i de tomme brønnene som ble dannet ved å utvinne denne oljen og gassen i utgangspunktet. Det er få land i verden hvor avkarbonisering gir slike muligheter. 

Vi har også oppnådd mer enn bare enkle gevinster ved avkarbonisering. I Norge er dette særlig synlig i transportsystemet, hvor majoriteten av nye biler som ble solgt i fjor var elbiler. Storbritannia har også sett en betydelig økning i antallet elektriske kjøretøy, med 1 million solgte innen februar i år. Vi oppnådde dette uten å innføre påbud eller forbud, men ved å endre markedsinsentivene og samarbeide med bedrifter og forbrukere, ikke mot dem.

Tiden er i ferd med å renne ut for å gjennomføre nødvendige endringer. De neste regjeringene i både Norge og Storbritannia, uavhengig av hvilket parti som styrer, vil måtte ta vanskelige beslutninger. Vi har imidlertid tillit til at våre kolleger vil fortsette å fremme moderne og ambisiøs miljøpolitikk som beskytter både våre land og verden på en måte som spiller på lag med folk.

Å ta vare på miljøet vårt er en oppgave som strekker seg over generasjoner. Det vil alltid kreve innsats for å få naturen til å blomstre, for å gjøre vannet og luften renere, og for å sikre at vår energi er rikelig, grønn og sikker. Uansett om vi går av om fem eller femti år, vil vi begge etterlate oss uferdig arbeid. Men vi kan se tilbake på vår tid i offentlig tjeneste med stolthet, vel vitende om at vi har bidratt, og at vi nå gir stafettpinnen videre til en ny generasjon offensive politikere som er like bestemte på å levere fra seg verden i enda bedre stand enn den er i dag.