Slik truer klimapolariseringen med å bli en ny klimatrussel

Klimapolitikken har alltid vært preget av en viss usikkerhet knyttet til sammenhengene mellom mål og virkemidler. Det kan i beste fall føre til konstruktiv, saklig pragmatisme, men i verste fall til lammende polarisering. Vi ser nå tegn til en polarisering som tar oppmerksomheten bort fra utvikling og gjennomføring av effektiv klimapolitikk.

Siden en effektiv klimapolitikk er best tjent med en saklig og pragmatisk tilnærming er det viktig å motvirke klimapolariseringens mange avsporinger og lammelser. En pragmatisk tilnærming må bygge på en felles problem- og situasjonsforståelse, fundert i den til enhver tid beste tilgjengelige kunnskap og viten. 

Den klimapolitisk relevante kunnskapen er ikke utelukkende naturvitenskapelig. Den må også inkludere forståelsen av de økonomiske og sosiale betingelsene for en effektiv klimapolitikk. For at politikken skal være effektiv må klimagassutslippene reduseres på en mest mulig kostnadseffektiv måte, og den må kunne samle oppslutning fra det store flertallet av befolkningen. Ingen vil i det lange løp se seg tjent med en dyr og kontraproduktiv politikk.

Klimapolarisering innebærer en gjensidig selvforsterkende vekselvirkning mellom to ytterfløyer, som representerer hver sin klimapolitiske fallgruve: på den ene side panikkartet aktivisme og, på den annen side, fornektelse av global oppvarming som et menneskeskapt problem. Begge former for klimapolitisk ekstremisme har det til felles at de ikke først og fremst sikter mot bred oppslutning om konkrete klimapolitiske forslag. 

Klimaaktivistiske provokasjoner

Et eksempel er Roger Hallam, en av grunnleggerne av den klimaaktivistiske organisasjonen med det apokalyptiske navnet Extinction Rebellion. Ifølge Hallam er målet å radikalisere aktivister og formidle et virkningsfullt trusselbilde, for å vekke offentligheten til handling. Extinction Rebellion er kjent for en rekke aksjoner i mange land, hvor klimademonstranter kleber seg fast til veidekket og blokkerer viktige transportårer. En annen spesialitet er å sprute maling på verdifulle kunstverk og offentlige monumenter. 

Fridays for Future-bevegelsen, som ble til gjennom Greta Thunbergs «Skolstrejk för klimatet», er kjent for sine sterke emosjonelle og moraliserende budskap, men har i den senere tid begynt å ta i bruk mer aggressive aksjonsformer. I en nylig gjennomført aksjon, i de mest fornemme områdene i det sydvestlige Berlin, våknet mange eiere av luksusbiler til flate bildekk og flyveblad i frontruten, med følgende budskap, ifølge Die Welt: «Ingen tvinger deg til å bruke ekstra mye penger på et fremkomstmiddel», hilsen Reifen Platt for Future (oversatt: «Flate dekk for fremtiden»).

De to nevnte aktivistmiljøene har vært en gavepakke til dem som fornekter klimaproblemet, som sådan. For den alminnelige oppslutningen om effektiv klimapolitikk er det trolig mer alvorlig at ekstreme handlinger, som vekker allmenn avsky fra folk flest, også bidrar til at klimaskeptikere og klimatvilere blir mindre tilbøyelige til å interessere seg for fakta og kunnskap om klimaendringer. 

At ekstremisme avler ekstremisme er ikke noe nytt. Men for alle som, innerst inne, er mest opptatt av å mestre klimautfordringene fremover, kan det allikevel virke som om de mer moderate formene for klimapolarisering skaper de største barrierene mot muligheten for å gjennomføre en effektiv klimapolitikk med bred oppslutning. 

Politiske og retoriske provokasjoner

Dessverre har det klimapolitiske feltet alt som skal til for også å fremprovosere mer moderate former for polarisering: en historisk serie med høytidelig erklærte mål som gang på gang har vist seg å være urealistiske, og som deretter blir avløst av enda mer ambisiøse mål, bare litt lenger ut i tid. Klimapolitikken bærer også med seg en tilsvarende lang historie med politiske symbolhandlinger med tvilsom effekt, senest eksemplifisert ved elektrifisering av sokkelen, med kraft fra land. 

Dertil kommer en særnorsk vegring mot å ta nødvendige grep for å sikre en produktiv overgang fra olje og gass til en betydelig oppskalert fornybar kraftproduksjon, med tilhørende nettutbygging. 

På dette grunnlaget vakte det oppsikt da senterpartipolitikeren og tidligere statsråd, Ola Borten Moe, nylig uttalte at «det grønne skiftet er galskap satt i system». Uansett om Borten Moe hadde noen gode bakenforliggende poenger, er det grunn til å tro at utsagnet også bidro til å så tvil om klimapolitikkens troverdighet i sin alminnelighet. Mang en klimaskeptiker følte seg nok kjærkomment bekreftet av Borten Moes spissformuleringer.

Legger vi så til klimadebattens svulstige språk og alle de vidløftige begrepene som gjerne starter med grønn, bærekraft og null, er det kanskje heller ikke så rart at mange lar seg provosere av alt som har med klima å gjøre. For ikke å glemme eksempler på demonstrativ feiring av inngripende klimatiltak, som ikke kan unngå å legge ytterligere sten til byrden blant skeptikere og tvilere. Slik avspores oppmerksomheten bort fra konstruktive løsninger på et objektivt eksisterende problem, samt fra det faktum at vi i klimasammenheng deler skjebne med resten av jordens befolkning.

Systemskifte og dystre nedvekstfantasier

Slike avsporingsmekanismer er blitt tilført en turbomotor av en rekke intellektuelle dommedagsprofeter, som ikke har stort annet å by på enn dystre spådommer, som egner seg best til å spre mer fremtidsangst, frykt og oppgitthet i befolkningen. Dommedagsprofetene kommer i flere utgaver, med ulike spesialiteter, men har det til felles at de mener at klimakrisen krever et økonomisk systemskifte, med eller uten et tilhørende politisk systemskifte: «Systemendring – ikke klimaendring». 

Kravet om et økonomisk systemskifte er ofte knyttet til den påståtte nødvendigheten av såkalt «nedvekst», det vil si styrt krymping av økonomien, som det ultimate virkemiddelet til å redusere klimagassutslippene. Denne bitre pillen forsøkes noen ganger sukret med forsikringen om at vi, for å nå klimamålene, trolig ikke trenger å gå lenger ned i levestandard enn der vi var i 1980. 

Men nedvekst-profetene velger å fortrenge noen ubehagelige empiriske sannheter.

For det første har den teknologiske og økonomiske utviklingen allerede muliggjort en betydelig frikobling av klimagassutslipp fra økonomisk vekst, når vi ser på tallene fra 1990 til 2022. I et land som Danmark har eksempelvis BNP per innbygger vokst med 49 prosent siden 1990, samtidig som klimagassutslippene per innbygger ble redusert med 52 prosent. Tilsvarende tall for Tyskland er henholdsvis 45 og 40 prosent, sammenlignet med 56 og 9 prosent for Norge. 

For det andre vil det grønne skiftet fremover kreve store investeringer i ny energiproduksjon, infrastruktur, produktutvikling og innovasjon i næringsliv, stat og kommuner. Det er ytterst vanskelig å se for seg hvordan denne gjennomgripende grønne transformasjonen av økonomi og samfunn kan realiseres uten økonomisk vekst, som en avgjørende forutsetning for å bære dette investeringsløftet. 

For det tredje vil nedvekst risikere å skape store sosiale rivninger og konflikter, med den konsekvens at det blir tilnærmet umulig å skape bred oppslutning om klimapolitikk innenfor det liberale demokratiets rammer. Dette problemet speiler risikoen for at nedvekst i praksis kun kan realiseres gjennom sentralistiske, planøkonomiske virkemidler, innenfor en autoritær politisk orden. Fra nedvekstforkjempere som ønsker å beholde demokratiet, nevnes gjerne rasjoneringssystemet i Norge under og rett etter krigen, samt britisk krigsøkonomi, som lysende eksempler på en vellykket planøkonomi.

Ufrihetens fristelser 

Minst like bemerkelsesverdig er det at filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen og klimaforsker Jørgen Randers begge har gitt uttrykk for dyp skepsis til demokratiets evne til å håndtere klima- og miljøproblemer. Sistnevnte har også tatt til orde for politiske tiltak for å redusere befolkningsveksten, for å oppnå reduserte klimagassutslipp.

Dette illustrerer hvor lett det er for noen å falle for ufrihetens fristelser, basert på den påståtte nødvendigheten av å underordne politikken et autorisert klimavitenskapelig syn, som gjerne ledsages av utsagn som «vi kan ikke forhandle med klimaet». Underforstått: Vi har vær så god å underordne oss vitenskapens befalinger.

Troen på at vi kan krympe økonomien gjennom et grønt skifte, gjennom en kollektiv mesterplan for nedvekst, inviterer til dystre fremtidsperspektiver og mer ufrihet. Nye generasjoner vil fort oppleve å bli satt i en tvangssituasjon, med fare for, i ytterligere grad, å miste troen på å få det bedre enn sine foreldre. Det er en sikker oppskrift på både mer klimapolarisering og mer konfliktskapende populisme, mer fremtidsangst og klimapolitisk handlingslammelse, samt, farligst av alt: mer sosial uro.

Effektiv klimapolitikk er svaret 

Men vi har et valg. I stedet for utopisk grønn nedvekst med dystre sosiale konsekvenser, kan vi velge å gå i en retning som byr på langt lysere fremtidsutsikter. Til og med i en retning som evner å forene frihet og demokrati med et bærekraftig klima: Grønn vekst. Det betyr fremfor alt å satse på mer fornybar energi, vitenskapelige og teknologiske fremskritt, innovasjon og konkurranse om de beste klimaløsningene – alt innenfor rammene av et liberalt markedsdemokrati, utstyrt med de rette rammebetingelsene.

Valget mellom grønn nedvekst og grønn vekst er samtidig et valg mellom, på den ene side, en kontraproduktiv og utopisk klimapolitikk som splitter og polariserer, og, på den annen side, en effektiv klimapolitikk med realistiske muligheter til å oppnå bred oppslutning i befolkningen. 

Et tydelig retningsvalg for en effektiv og markedskonform klimapolitikk åpner opp mulighetene for mange fruktbare diskusjoner om politikkens detaljutforming, samt de uvurderlige mulighetene for læring, prøving, feiling og justering over tid. Dette åpne diskusjonsrommet må være stort nok til å romme både naturvitenskapelige, økologiske, økonomiske, politiske og sosiale kilder til læring og forbedring. 

Med slike ingredienser er det i det minste mulig å forestille seg at den klimapolitiske diskusjonen kan beveges inn på et spor hvor vi har lettere for å forenes enn å polariseres.

Men i siste instans er det beste virkemiddelet mot lammende polarisering like opplagt som det kan synes vanskelig å gjennomføre for vår nåværende regjering: effektiv klimapolitikk.