Pinlig rapport fra Klimautvalget

Den tidligere toppbyråkraten Martin Skancke har de siste årene ledet Klimautvalget. Oppdraget har vært å beskrive hvordan Norge kan oppfylle klimaloven: Redusere våre utslipp av klimagasser til nesten null innen 2050.

Sist fredag publiserte utvalget en NOU som skulle vise hvordan Norge skal kunne gjøre det, og ikke minst: Gjøre det billigst mulig. Det er tross alt ingen kunst å ikke slippe ut klimagasser. Kunsten er å ikke slippe ut klimagasser og samtidig ha et samfunn som er godt og trygt å leve i.

Rapporten er dessverre meget svak.

Gal figur

Offentlige utvalg flest skal foreslå tiltak som gjør samfunnet bedre. Til grunn for forslagene skal det ligge relevant informasjon og relevante analyser.

Konsentrasjonen av flere klimagasser i atmosfæren har økt de siste tiårene. Mest kjent er at CO2-innholdet har økt til over 400 ppm, eller parts per million. Det tilsvarer 0,04 prosent. Som mange kjenner til, var denne andelen tidligere 0,03 prosent.

Drivkraften bak denne økningen er særlig bruk av fossile energiressurser – olje, kull og gass. Økt bruk av dette henger også nært sammen med den dramatiske økonomiske veksten siden den industrielle revolusjon. Men når utvalget skal illustrere denne sammenhengen, går det helt i ball, se figur.

De oransje observasjonene og den røde trendlinjen skal vise CO2-konsentrasjonen, avmerket på høyre akse. Denne er nå 400 ppm. Ifølge figuren var den om lag null, eller til og med under null, før den industrielle revolusjon. Det er noe som heter karbongjeld, men det er kanskje ikke dette? 

Grafen er selvsagt feil. I årene før 1800 lå CO2-konsentrasjonen ganske stabilt rundt 280 ppm.

Grafen over BNP per person er ikke feil, selv om den kanskje undervurderer reell velstand langt tilbake. Men den er irrelevant. Det er ikke BNP per person som driver utslippene, men BNP, altså samlet økonomisk aktivitet. Siden 1800 er antall mennesker på kloden åttedoblet. (Akkurat det er en god nyhet, men en annen diskusjon.)

Dette er ikke alvorlige feil, men NOUer, skrevet av byråkrater i departementene og kontrollert av et utvalg av forskere og akademikere, bør ikke slippe slikt gjennom.

Gamle energianalyser

Mer alvorlig er hvordan utvalget presenterer kostnadene ved klimapolitikken. Det er mye å gripe fatt i i rapporten, men jeg konsentrerer meg om utvalgets forslag om sterke begrensninger på norsk oljeutvinning.

Utvalget foreslår en permanent stans i leting etter olje og gass som ligger utenfor dagens infrastruktur. Utvalget vil heller ikke at mer skal elektrifiseres fra land. Dermed vil det meste av norsk oljeutvinning være borte i 2050. Dog ikke alt – utvalget foreslår at de eneste utslippene Norge skal ha i Norge i 2050 kommer fra oljesektoren og landbruk.

Men hva koster en slik nedstengning av denne sektoren?

For å illustrere kostnadene ved en slik politikk, viser utvalget oss en figur som skal vise statens andel av verdien av oljen under havet, i de røde søylene, sammenlignet med verdien av oljefondet, i de blå.

Figuren er hentet fra Perspektivmeldingen 2021. Denne ble publisert vinteren 2021, og analysene ble antagelig laget høsten 2020 – for tre år siden. Men noe har skjedd i energimarkedene i mellomtiden. 

Som mange husker, har statens olje- og gassinntekter vært rekordhøye de tre siste årene. Ifølge figuren er nåverdien av alle statens fremtidige inntekter 3200 milliarder kroner. Finansdepartementet anslår nå at statens samlede inntekter fra sektoren blir på 2500 milliarder kroner for 2021, 2022 og 2023 til sammen. Medregnet inntektene i 2024 på 850 milliarder kroner, er denne nåverdien nesten i banken allerede. Dette reflekteres i at OIjefondet nå er 15.000 milliarder kroner, ikke 11.000 som var anslaget for snart tre år siden. 

I sin begrunnelse for at Norge bør forby leting viser utvalget blant annet til det internasjonale energibyrået IEA, som har sagt at det ikke bør åpnes nye felter hvis verden skal klare klimamålet på halvannen grad.

Dette er imidlertid også fra 2021. I september i år sa IEA at nye langsiktige investeringer i konvensjonell oljeutvinning er «unødvendig». Hvis verden skal nå klimamålet. 

Aktivisme

Og det er jo et sentralt forbehold. Hvis verden når klimamålet, er det antagelig ulønnsomt og uhensiktsmessig å lete etter mer olje i Norge. Men hva hvis verden ikke når klimamålet. Med tanke på at det er vanskelig å kutte utslippene mer enn 2 prosent i året, selv i rike vesteuropeiske land med en stor og sterk klimalobby, virker det lite trolig, for å si det forsiktig. 

For eksempel tegnet tre EU-land avtaler med Qatar om kjøp av gass til 2053, i oktober i år.

Tanken på at verden ikke når klimamålet, og fremdeles trenger mye olje og gass etter 2050, har streifet utvalget. De skriver at i et slikt tilfelle blir det et dilemma hvis Norge påtar seg store kostnader ved å stenge sokkelen, når dette kanskje ikke har særlig effekt på klimaet engang. 

Konklusjonen blir likevel at Norge skal ta vår «rettferdige andel av det globale ansvaret» og begrense utvinningen fra Norge. 

Og her blir det ganske problematisk. Hva er «rettferdig» i klimapolitikken? Det er et stort og veldig vanskelig spørsmål. Men utvalget bør vel vurdere hva som er fornuftig å gjøre for Norge? Er det fornuftig at Norge, som det demokratiske Europas viktigste energileverandør, stenger sokkelen i håp om at verdens klimapolitikk blir mye strengere og alternativene til fossil energi blir mye bedre? Siden februar 2022 har farene ved en slik politikk blitt veldig tydelige, farer som ikke blir drøftet av utvalget. I anonymitet sier til og med EU-byråkrater at de er glade for å ha Norge som energileverandør, og innrømmer at det er litt rart å mase på at Norge skal begrense letingen etter olje og gass. 

Norge har allerede samlet opp en stor formue, og det er lett å argumentere for at vi strengt tatt ikke trenger disse inntektene. Men er det mer «rettferdig» for verden at de går til autokratiske land i Midtøsten?

Dessverre ser ikke utvalget ut til å ha hva som er fornuftig for Norge som noen ledestjerne. Rapporten er i stedet full av vage men likevel bombastiske begreper og fraser hentet fra aktivismen. «Klimarettferdighet», «planetens tålegrenser» og «overforbruk» brukes som om det er begreper med substansielt innhold. Slik forklarer utvalget økonomisk vekst: «Ulike former for naturkapital er vekslet om i forbruksgoder og kalt «inntekt», men i realiteten er det trukket på en konto som nå er overtrukket».

I norsk klimadebatt kommer iblant forslag om at Norge i stedet for dyre kutt innenlands, bør subsidiere billigere kutt i andre land. Utvalget er enig i at Norge bør finansiere kutt i andre land, men dette må komme i tillegg til kuttene i Norge. På samme måte må Norge jobbe for å utvikle metoder for å hente CO₂ fra luften, men dette må komme i tillegg til kuttene. Norske skoger tar netto opp 20 millioner tonn CO₂ i året, eller snaut halvparten av norske utslipp. Og utvalget vil at Norge skal fremme ytterligere netto opptak, blant annet med vern, men dette skal komme i tillegg til kuttene. 

Utvalget oppsummerer på sett og vis sine preferanser med at det er «langt færre ulemper ved å planlegge for et lavenergisamfunn, enn et høyenergisamfunn».

Et av utvalgets forslag er at det raskt utarbeides en plan for fremtiden til norsk oljesektor. Det er kanskje en god ide. Men de som lager denne planen bør ha norske innbyggeres velferd som sitt hovedmål.