Hva er det egentlig vi skal «forandre for å bevare»?

Konservatisme for meg er tanken om at samfunnet aldri kan bli perfekt, at vi må ta vare på det gode vi har og reformere det som kan bli bedre. Analogien om en gammel mur står sentralt. Det ville ikke vært lurt å rive hele muren for å bygge en ny, vi skal heller bytte ut de gamle slitte mursteinene med nye, en etter en.

Revolusjoner med mål om å skape et nytt eksperimentelt samfunn fører sjelden til en bedre tilværelse for befolkningen, spesielt ikke i samfunn som i utgangspunktet allerede er temmelig velfungerende. Selv om mange steder i verden fremdeles preges av krig, sult og fattigdom, går det i riktig retning. Sett bort fra pandemien har det aldri vært mer fred, velstand og høyere livskvalitet enn det er i dag. Vi innoverer, reformerer og skaper et bedre samfunn i rekordfart. Digitale løsninger og ny teknologi legger til rette for muligheter som vi aldri har sett før. Likevel har vi også store utfordringer foran oss. En av de aller største er klimakrisen.

Hva er det egentlig vi ønsker å bevare? Konservative vil ha forskjellige svar. Familieverdier, økonomisk vekst, høy tillit og så videre. Jeg ønsker å bevare samfunnet, menneskeheten og jorda. For å oppnå det må forandringene skje i tråd med utfordringene vi står ovenfor.

Kampen for naturmangfold og bærekraft er absolutt en konservativ kamp. Tanken om å forlate verden i bedre stand enn vi overtok den er et høyt konservativt ideal. Derfor sjokkerer det meg litt at enkelte «konservative» opptrer som bremseklosser i kampen mot klimaendringene. Sannheten er rett foran oss – vi er nødt til å forandre måten vi lever på for å bevare kloden. Men å kutte utslippene må ikke bety å kutte utviklingen. Det er kanskje det som skiller en konservativ fra en radikal tilnærming til klimapolitikk.

Jeg har troa på menneskeheten i kampen mot klimaendringene. Med innovative løsninger, effektivitet og store strukturelle endringer, er vi på god vei mot et mer bærekraftig system. Vi ser at klima er noe som både bedrifter og offentlige etater tenker enormt mye på i sitt virke. Klima settes også stadig høyere på agendaen når det kommer til internasjonalt samarbeid, og vi ser i større grad mer ambisiøse internasjonale avtaler på klimamål. Disse må naturligvis være oppnåelige, dersom de skal ha en effekt, men det betyr noe at det internasjonale samfunnet er innstilt på å kutte utslipp. Dette er en global utfordring som må løses i fellesskap.

Alt dette er god konservativ klimapolitikk, men vi kan ikke stoppe der. Norge er faktisk nødt til å strekke oss lenger. Vi er nødt til å vurdere grønne avgifter for å sørge for at det lønner seg å kutte utslipp. Vi er nødt til i større grad å være villige til å regulere utslippskilder for å redusere utslipp. For å kunne bevare må vi forandre. Klimapolitikk bør høyere opp på den konservative agendaen, ikke fordi det nødvendigvis er velgertaktisk og politisk riktig, men fordi det er ideologisk riktig og det beste for planeten.

Vi skal «forandre for å bevare» samfunnet som helhet. Det innebærer også å forandre politikken for å bevare planeten. I god konservativ ånd skal vi levere jorden til kommende generasjoner i bedre stand enn da vi overtok den. Da må vi starte med å kutte utslippene, og det i en mye større grad enn før.