Frikobling av landbrukets miljøpåvirkning krever vekst

I teksten «Motvekst i mjølkefjøset» stiller Eirik Magnus Fuglestad, forsker ved Ruralis og gårdbruker på Vinningsland, seg det retoriske spørsmålet om hva som er galt med bærekraften i norsk jordbruk. Han mener matproduksjon i Norge i stadig større grad er bygd på en voksende økologisk kløft, fordi økte avlinger kommer som følge av økt ekstern energiforbruk som gjør gårdene løsrevet fra ressursgrunnlaget. 

Han mener det er feil å bruke økonomisk vekst, innovasjon og teknologi for å utvikle løsninger som gjør matproduksjon mer klima- og miljøvennlig. For, som han skriver, så viser visst forskning at det ikke er mulig å frikoble økonomisk vekst fra ressursbruk og utslipp av klimagasser. 

I stedet vil Fuglestad slutte med kunstgjødsel og kraftfôr og starte med poteter, gulrøtter og noe matkorn, og få på plass en overgang til et annet økonomisk system som skaper gode liv innenfor økologiske tålegrenser. Fuglestads tekst ligger også tett opp til essayet «Et jordbrukspolitisk manifest» av Mari Austvoll Gjengedal, som fikk omtale både i Nationen og i Klassekampen i 2020. 

De to føyer seg inn i en lang rekke av stemmer som er kritiske mot det moderne industrielle landbruket, spesielt fra folk på venstresida og i en del miljøpartier, som virker å ønske seg et landbruk omtrent som de tror det var for 60 til 100 år siden. 

Jeg vil tvert imot argumentere for at vi trenger mer økonomisk vekst, innovasjon og teknologi, slik at vi i enda større grad kan frikoble matproduksjon med utslipp av klimagasser og miljøpåvirkning, i tillegg til å produsere enda mer mat til en voksende befolkning på kloden. 

Nytt århundre, og nye tider

Matproduksjon er det mest arealintensive vi mennesker driver med. Halvparten av jordklodens isfrie areal går med til å produsere proteiner og kalorier til verdens nå over åtte milliarder innbyggere. Å endre et areal fra skog og utmark til innmark og åker gir store klimagassutslipp, øker risikoen for erosjon og for avrenning av næringsstoffer, og ødelegger habitater og leveområder for planter og dyr vi deler planeten med. 

Størstedelen, omtrent to tredjedeler, av alt land vi bruker til matproduksjon er mer eller mindre intensivt drevne beitearealer. Fra 1700-tallet og fram til i dag har et areal som tilsvarer hele Nord- og Sør-Amerika blitt konvertert fra skog til beite, men for første gang siden Svartedauen er nå dette beitearealet i ferd med å reduseres, ifølge en rapport fra The Breakthrough Institute. 

Mens alle her i Vesten var bekymret for om datasystemene skulle kollapse i overgangen til det nye århundret, nådde verdens beiteareal en topp på nesten 30 milliarder dekar, og har siden gått ned med over 70 millioner dekar. Samtidig har produksjonen av melk og kjøtt bare fortsatt å øke og den globale produksjonen av kjøtt fra drøvtyggere har økt med 25 prosent, og produksjonen av melk har økt 60 prosent siden århundreskiftet. 

Rapporten til BTI viser at årsaken til frikoblingen mellom areal og produksjon kommer på grunn av tilgang på veterinærtjenester, fremavlede husdyrraser, bedre fôring (både bedre grovfôr og økt tilgang på kraftfôr) og bedre oppstalling. Hele pakken gir friskere dyr som vokser raskere, yter høyere og spiser mindre fôr. 

Økt produksjon per dyr gir i tillegg lavere utslipp av klimagasser per produsert enhet. IPCC regner metangassutslippene per dyr, og den er like høy om kua produserer ett tonn melk i året som de gjør i Afrika sør for Sahara, eller ti tonn melk som i Europa og USA. 

Et annet eksempel vi kan ta er Norges utskjelte import av soya, som brukes i kraftfôr til alt fra gris, kylling, okser og melkekyr. 

Grovt sett har vi de siste 60 årene doblet importen av proteinråvarer til kraftfôr for husdyr i Norge. På samme tid har avlingene per dekar i de landene vi importerer soya og raps fra blitt tre ganger høyere fordi innovative bønder har tatt i bruk kunstgjødsel, plantevernmidler, mekanisering, fremavlede såfrø. Det vil si at vi «leier» mindre areal i utlandet i dag enn vi gjorde i 1960. 

Men det er når vi ser på norsk produksjon av kjøtt og melk at vi virkelig ser potensialet som ligger i økonomisk vekst, innovasjon og teknologi. Fra 1960 og frem til i dag har produksjonen av kjøtt og egg mer enn doblet seg i Norge. Vi leier altså mindre areal for å produsere 2,6 ganger så mange animalske proteiner. 

Tall fra Norsvin, avlsorganisasjonen til norske svinebønder, viser at norsk svinekjøtt i dag gir nesten 20 prosent lavere CO2-utslipp enn i 1990. Dette kommer i hovedsak av at grisene er friskere, og er avlet til å være mer fôreffektive. 

Jeg fatter ikke hvilken planet vi er på om ikke dette er en bra utvikling. 

Energi og arbeidskraft

Det er imidlertid helt korrekt som Fuglestad skriver at mye av veksten er basert på bruken av fossil energi, både til å fremstille kunstgjødsel og plantevernmidler, og som drivstoff til traktorer, lastebiler og lasteskip. Men det er ikke noen vei tilbake for menneskeheten hva gjelder bruk og omsetning av ekstern energi. Vi kan godt diskutere hvilken type energi vi skal bruke, men ikke om vi skal bruke energi. 

Bruk av energi til alle maskinene som benyttes i landbruket handler egentlig bare om fysisk arbeidskraft. Landbruk og matproduksjon har alltid vært ekstremt arbeidskrevende og jordeiere har til alle tider sørget for å ha tilgang på massive mengder fysisk arbeidskraft både i form av trekkdyr og mennesker. 

Ordningene for å få tak i all arbeidskraften har kommet under flere navn og i flere former som husmenn, leilendinger, slaver eller livegne. Den jordeiende klassen i Norge var skeptiske til å la husmenn få kjøpe ut småbrukene sine, da de var redde for at det ville gjøre det vanskeligere å få tak i billig arbeidskraft. 

Gården Fuglestad er fra er også et produkt av ei tid med enormt overskudd av arbeidskraft, og altfor få jobber. Bureisningspolitikken i Norge tilbød unge familier en liten nydyrket åker på noen titalls dekar, 200 til 300 dekar utmark, skattefritak, tilskudd til husbygging og alt det fysiske arbeidet de måtte ønske seg. 

Flere selveiende bønder ga mindre utflytting, økt innenlands produksjon av matvarer, mindre behov for import, og førte til etterspørsel etter landbruksredskaper som igjen var med å drive den teknologiske utviklingen i industribedrifter (hei, Brøyt!). Den samme strategien har også land som Japan, Sør-Korea, Taiwan og til dels Kina fulgt på forskjellig tidspunkt, skriver Joe Studwell skriver i boka How Asia Works. 

Denne fasen varer noen tiår, før folk begynner å forlate de små gårdene for å flytte til byer der eksportrettet industri tilbyr høyere lønn, lettere arbeid og mer bekvemt liv enn på bygda. Bylivet gjør også at kvinner kommer ut i arbeidslivet, store konsentrerte industriarbeidsplasser gir grobunn for fagorganisering, og rettigheter som før var totalt utenkelige blir selvfølgelige.

De som blir igjen på bygda blir da nødt til å konkurrere med industrien om arbeidskraften og dette gjør at hvert sett med hender i landbruket er nødt til å bli mer effektive og gjøre mer arbeid. Den viktigste metoden for å øke effektiviteten i planteproduksjon har vært forbrenningsmotoren.

Fra ti minutter til to sekunder

I boka How The World Works skriver Vaclav Smil om hvordan forbrenningsmotoren helt har endret landbruket de siste 200 årene. På begynnelsen av 1800-tallet ville en kornprodusent i delstaten New York jobbet veldig likt en kornprodusent 2000 år tidligere ved Nilens bredd i Egypt, og Smil anslår at det gikk med ti minutter manuelt arbeid per kilo produsert hvete. I tillegg kom arbeidskraften til trekkdyrene. 

Nå, bare 220 år senere, har trekkdyr og manuell arbeidskraft blitt byttet i traktorer og skurtreskere på 400 hestekrefter eller mer. Nå tar det under to sekunder å produsere ett kilo hvete. 

Uten disse massive forbedringene i arbeidsforbruk per produsert enhet ville det vært helt umulig for landbruket å konkurrere med industrien om arbeidskraft. Og denne utviklingen er ikke på noe vis forbi. En sak fra Danmark nå i høst illustrerer dette; da ble det kjørt i gang 24 melkeroboter hos den danske melkeprodusenten Klaus Jakobsen. 

Dette er verdens største robotmelkefjøs, og etter hvert skal én person stå for melking av 1400 kyr. Jacobsen forteller han gjør denne investeringen for å redusere mengden manuelt arbeid og gi sine ansatte mer givende oppgaver enn å sette på melkeorganer. 

Om vi ser inn i krystallkula, vil ikke konkurransen om arbeidskraft bli noe mindre. I takt med at land industrialiserer, blir rike og at kvinner går ut i arbeidslivet, faller også antall barnefødsler. I Norge fødes det nå rundt 10 000 færre barn per år enn for bare 10 år siden. Tiden med en enorm tilgangen på motivert, kvalifisert og lett integrert arbeidskraft fra Øst-Europa virker også å være forbi.

Den politiske viljen som ikke finnes

Nå kan man selvsagt kontre med at da får folk bare betale det manuelt arbeidsintensivt produsert mat koster. Men da forholder vi oss ikke til verken handelspolitiske eller realpolitiske virkeligheten. Enkeltpersoner og enkelte politiske partier synes innimellom at mat kan bli radikalt mye dyrere og at utvalget kan bli mye dårligere, men i den virkelige verden finnes det ikke det tollvernet eller den politiske viljen som hadde holdt dansk bacon ute av Norge, om norsk landbruk måtte tilbake til bureiser-tiden. 

I utgangspunktet fremstår det i grunn veldig rart at folk på venstresiden av politikken synes maten er for billig. Historisk sett har det vært motsatt, og det har vært partier fra venstresiden basert i arbeiderklassen i byene som har presset på for å åpne for import av billig amerikansk hvete, som Scott Reynolds Nelson skriver om i boka Oceans of Grain: How American Wheat Remade the World. 

Konservative partier på høyresida med velgere fra de jordeiende klassene har vært opptatt av handelsbarrierer og høye matvarepriser. Men billig mat er tydeligvis ikke så høyt på agendaen for venstresiden lenger, noe som kan ha med å gjøre at de har flere og flere velgere som kommer fra øvre middelklasse, og at folk i dårligere betalte yrker ikke er like viktige for dem lenger. 

Om ikke annet er Fuglestad veldig ærlig på at om han skal slutte med kunstgjødsel og kraftfôr, vil avlingene gå ned og han vil produsere mindre mat og trenge mer tilskudd. Nå står han selvsagt helt fritt til å slutte med både kunstgjødsel og kraftfôr, og for å hente ut økt pris kan han forsøke å selge det han produserer til høyt bemidlede kunder fra øvre middelklasse eksempelvis gjennom en REKO-ring. 

Men dette er ikke noe storsamfunnet trenger å subsidiere. Storsamfunnet trenger å satse på de bøndene som faktisk kommer til å være med og levere kalorier og proteiner til en voksende verdensbefolkning. 

Den største transformasjonen i vår tid

For matforsyningen globalt sett har moderne industrielt landbruk vært en suksesshistorie som nesten er helt ubegripelig. Så mye som 65 prosent av verdens befolkning var underernært i 1950. Frem til i 2019 falt andelen underernærte mennesker til under ni prosent. Energikrise og pandemi har økt denne andelen noe frem til i dag, men det er uansett en massiv forbedring gitt at vi nå er over åtte milliarder mennesker på kloden. 

George Monbiot skriver i essayet The Cruel Fantasies of Well-Fed People at dette er en av de mest bemerkelsesverdige og minst feirede transformasjonene i vår tid. For 100 år siden døde 82 av 100 000 mennesker i sultkatastrofer. Samme tall i dag er på 0,5. Aldri i historien har så få mennesker dødd av sult. 

Kritikken mot moderne industrielt landbruk, økonomisk vekst, innovasjon og teknologi må føres mot dette bakteppet. Men Fuglestad er i stedet bekymret for det han beskriver som en «økologisk kløft», fordi veksten frikobler gårdens ressurser med gårdens produksjon og at veksten er basert på fossil energi og importerte ressurser. 

Fuglestad legger seg her tett opp til andre kritikere av moderne landbruk som Svenn Arne Lie og Mari Austvoll Gjengedal, og de virker å mene at en gårds produksjonsressurser er forutbestemt. Og siden Fuglestad avviser bruken av innovasjon og teknologi er det til en viss grad korrekt. 

Hvis vi fjerner alle teknologiene som har gjort at avlingene per dekar i alle industrialiserte land har økt med en faktor på 5 til 15 de siste 100 årene, er det et fiksert forhold mellom avling og areal. Dette var bakteppet for det mye brukte sitatet fra Mark Twain; «Buy land, they're not making it anymore». 

Men når vi nå produserer mye mer korn per areal trenger vi ikke mer jord for å mette en økende verdensbefolkning. Vi trenger innovasjon, vekst, teknologi og bønder som er i stand til å omsette det til økte avlinger. Vi trenger å utvide den økologiske kløfta mellom areal og avling, ikke gå bakover i tid og tette kløfta. 

Den viktigste faktoren som påvirker ressursgrunnlaget på en gård er ikke lenger antall dekar, klima eller etternavnet til faren din. Den viktigste faktoren sitter mellom ørene på gårdbrukeren og hva hen er i stand til å omsette av teoretisk kunnskap til praktiske realiteter i åkeren og i fjøset. 

Om jeg skulle gitt unge bønder i Norge et råd i dag er det å planlegge for at den dagen de pensjonerer seg antakelig vil ha flere dyr med høyere ytelse, at de driver flere dekar og tar høyere avlinger. På samme tid vil de ha redusert mengden fysisk arbeid som kreves i bytte mot mer kapital som gir dem maskiner som driftes på ekstern energi. 

Hvis ikke regnestykket for disse investeringene går opp fordi de politiske forutsetningene i Norge ikke er bra nok, står samfunnet forøvrig og skriker etter praktiske, motiverte og arbeidsvillige folk som kan gå inn i lønnet arbeid. 

Om de siste fem årene med ekstrem tørke, pandemi, energikrise og krig i Europa har lært oss noe, er det at det globale industrialiserte matsystemet er ekstremt robust. Det er ikke på noe vis perfekt og spesielt problematisk er det at det har vært en økning i antall underernærte folk i verden. 

Men dette løses ikke gjennom degrowth, lavere produksjon eller at vestlige bønder vender tilbake til en eller annen form for nostalgisk idé om hvordan enkelte folk tror livet en gang var på landet.