Ny klimalov: Tenke globalt, handle lokalt

Jeg er for en realistisk klimapolitikk for Oslo og Norge. Derfor stemte jeg mot flertallet da bystyret onsdag 19. januar debatterte regjeringens forslag til ny klimalov.

Oslo kommune har gjennom flere år vært en pådriver for en veldig ambisiøs klimapolitikk. Så ambisiøs har den vært, at målene er totalt urealistiske. Flertallet vet dette godt. Likevel er det bånn gass mot nye klimamål alle vet at aldri kan nås.

Jeg mener heller det er avgjørende at våre tiltak er realistiske, økonomisk bærekraftige og globale i sine effekter. Når bystyreflertallet vurderer regjeringens forslag, er det ingen balanse mellom ambisjon og gjennomførbarhet. Det er denne balansen jeg savner i klima- og miljøpolitikken.

Forslagene i ny klimalov legger opp til et mer rigid og detaljstyrt system, med sektorspesifikke mål og krav om omfattende rapportering. Dette er ikke bare byråkratisk tungt, men det skaper også unødvendige byrder for næringslivet, som allerede møter kostnadsdrivende krav både nasjonalt og internasjonalt. Vi trenger enklere og mer fleksible rammer som gir bedrifter handlingsrom til å finne de mest effektive løsningene.

Et annet viktig aspekt er hvordan Norges klimamål beregnes. På den ene siden er målene som settes helt urealistiske og uoppnåelige. På den annen side kunne utslippsmålene ironisk nok vært oppnåelige om Norge hadde regnet med skogen i klimaregnestykker sitt.

Hvis vi inkluderte CO₂-opptaket fra skog i vårt klimaregnskap, slik EU gjør, ville vi allerede nå vært nær å oppfylle våre egne mål. Skogen er en naturlig karbonfanger, og det er både vitenskapelig riktig og økonomisk fornuftig å telle med dette opptaket. I stedet drives vi mot dyre, innenlandske tiltak som har liten global effekt.

Norges klimamål er strengere enn det våre europeiske naboer forplikter seg til, og det legger unødig press på både næringsliv og offentlige budsjetter. En mer pragmatisk tilnærming, hvor vi kombinerer kvotekjøp og nasjonale tiltak, vil gi oss mulighet til å oppnå store utslippskutt der det er billigst og mest effektivt.

Klimaet er nemlig globalt, og det bør også vår klima- og miljøpolitikk være. Politikken hadde hatt godt av å følge Gro Harlem Brundtlands gode ordtak om å «tenke globalt, handle lokalt». Dessverre virker det som om flertallet har glemt å tenke i denne sammenhengen.

Blant annet er klimakvoter et kostnadseffektivt verktøy som bidrar til å redusere utslipp der det gir mest effekt. En politikk som utelukker kvoter vil tvinge fram kostbare tiltak i Norge, som i mange tilfeller kun har marginal global effekt. Det er derfor viktig at klimaloven gir rom for fleksibilitet og bruk av kvoter som en del av strategien.

For rask omstilling vil skade Norges økonomi, svekke konkurranseevnen vår og føre til tap av viktige arbeidsplasser, særlig i petroleumsindustrien. Dette vil igjen ha negative konsekvenser for samfunnssikkerheten. En gradvis og kontrollert overgang til et grønnere samfunn gir oss mulighet til å tilpasse oss uten å sette økonomiens og samfunnets stabilitet på spill.

En bærekraftig klima- og miljøpolitikk må være ambisiøs, men realistisk. Vi trenger tiltak som balanserer klima- og miljøeffekt, økonomisk bærekraft og global solidaritet. Det er på tide at Norge fører en klima- og miljøpolitikk som fokuserer på resultater, ikke symboltiltak. Derfor stemte jeg imot flertallets forslag – fordi Oslo og Norge fortjener en politikk som fungerer i praksis, ikke bare på papiret.