Oljeleting som forsikring

Klimaspørsmålet har dominert den norske valgkampen. Det er på et vis pussig, for partiene er i store trekk enige om hovedtiltakene i norsk klimapolitikk: Avgifter på utslipp fra bruk av bensin og diesel og produksjon av olje, kvoter på utslipp fra industri og oljeproduksjon, støtte til forskning og utvikling på klimavennlige produkter og sjenerøs subsidiering av elbiler.

Dette er nok én grunn til at et kontroversielt tiltak har seilt opp som et stort stridstema: Skal norsk oljesektor underlegges klimatiltak i tillegg til kvotene og avgiftene – for eksempel forbud mot oljeleting? Bare Miljøpartiet De Grønne vil fastsette en sluttdato for norsk oljeproduksjon – i 2035 – men også Venstre, SV og Rødt vil forby leting etter nye oljefelt nå.

Det er unektelig en viss logikk i å forby leting etter nye oljefelt. Norge og mange andre vestlige land har avlagt høytidelige løfter om å ikke slippe ut klimagasser etter 2050. De fleste politiske partier henter også frem en bred pensel når de snakker om trusselen forbundet med endringer i klimaet. «Klimaendringer er vår tids største utfordring» er en vanlig frase fra norske politikere. Hvis de virkelig mener det, hvorfor tillater de fremdeles leting etter olje og gass? Når denne brennes, hovedsakelig i utlandet, slipper våre oljekunder samlet ut 10 ganger så mye klimagasser som Norge gjør.