Siste selger på torget

Norge er et land som gjør mye rett. På omtrent alle internasjonale målinger er vi blant de beste i klassen på ulike områder. Med unntak av ett: I arbeidet med å kutte klimagasser og omstille fra høyutslipps- til lavutslippsøkonomi er Norge en sinke. På Germanwatch og CANs klimaindeks ligger vi langt etter de beste. Helt i toppen finner vi våre naboland Sverige og Danmark sammen med det konservativt styrte Storbritannia. På mandag gikk derimot Norge helt til topps på en klimakåring, nemlig i den europeiske konkurransen om hvem som subsidierer fossilnæringen mest. På andreplass i den lite ærefulle kåringen kom Estland.

Det er en kjent sak at fossil energi er årsaken til klimakrisen. Olje- og gassutvinning er Norges desidert største kilde til klimagassutslipp. Men oljeproduksjonen er bare en liten andel av utslippene fra oljeutvinning. De største utslippene kommer fra forbruket av olje. Disse utslippene er mange ganger større enn hele Norges utslipp.

Allikevel er det en ugjennomtrengelig mur mellom oljepolitikken og klimapolitikken. De største partiene i Norge, sammen med oljenæringen selv, er tydelige på at det skal bli flere oljeplattformer i havet utenfor Norge. Det vil ikke føre til og ødelegge for verdens klimainnsats, mener de. Snarere tvert imot sier de at det er en del av løsningen. Hvordan tror de det ser ut utenifra?

Europas Australia

Australia er en av verdens største kullprodusenter. Kull er, som kjent, en fossil energikilde og dermed årsak til vår hittil største krise i menneskehetens historie. Australia var lenge en klimaversting internasjonalt. Gleden var derfor stor da Malcolm Turnbull vant over Tony Abbott som leder for det konservative partiet, og dermed også ble statsminister. Landet gikk fra å stå utenfor internasjonale avtaler til å ratifisere Kyoto-protokollens andre runde. Det var en følelse av at «Australia var tilbake» i den internasjonale klimapolitikken.

Det tok derimot ikke lang tid før pipen fikk en helt annen lyd. Bare måneder etter Turnbulls seier var det klart at den nye retningen for Australias klimainnsats ikke ville påvirke landets kullproduksjon. Kull er nemlig en del av den globale energimiksen, uansett hva Australia gjør, og Australias kullproduksjon er renere enn noen annen i verden (spesielt Kinas!). Det er altså nesten for en tjeneste å regne at Australia produserer kull. Argumentene høres kjente ut.

Utenifra ser Turnbulls argumentasjon lattervekkende ut. Kull er selvfølgelig ingen klimaløsning, og pengene han har brukt på å subsidiere næringen med nye kullbrennende kraftverk kunne bedre vært brukt andre steder. Å snakke om «rent kull» er et oksymoron. Uansett hvordan en vrir og vender på det, er kull årsaken til, ikke løsningen på, den enorme krisen verdenssamfunnet står overfor. Oppgaven verden står overfor er ikke å brenne akkurat nok kull, men så fort som mulig å brenne minst mulig kull.

Norge er Europas Australia. Andre land rister på hodene og sukker når vi snakker om oljen vår. Når tallene for kutt legges frem, rødmer naboene våre. Når verden snakker om Arktis, skremmes de av våre planer for «havrommet». I likhet med Australia handler Norges klimasæregenhet om vårt forhold til landets fossile næring.

Oljelobbyens trygge havn

Da Stortinget var i ferd med å trekke oljefondet ut av kull, vakte det oppsikt da sjefen for den internasjonale kull-lobbyen kom på besøk. Det er ikke hver dag at disse opererer i Norge, og nordmenn er nok skeptiske til den sammenblandingen disse samfunnskreftene har med politikken i land som USA. Slik lobbyisme ønsker nok de færreste i Norge. Det kanskje enda færre vet, er at vi har en av Vestens aller verste sammenblandinger mellom fossil-lobbyen på den ene siden, og politikk og samfunnsliv på den andre siden. Den norske lobbyorganisasjonen Norsk olje og gass er nemlig en av verdens mest vellykkede påvirkere.

Det er kanskje en ugjennomtrengelig mur mellom klimapolitikken og oljepolitikken, men mellom politikken og lobbyorganisasjonen er det åpne sluser.

Det er ikke mulig å få øye på noen forskjeller mellom Norsk olje og gass’ offentlige uttalte strategi og de målsetningene for oljeproduksjonen som de største partiene og partene i arbeidslivet i Norge har. Norsk olje og gass’ argumenter for fossilnæringens plass i fremtidens økonomi er identiske med de tidligere nevnte argumentene fra Australia. Norsk olje er «verdens reneste» og i tillegg er den en viktig del av energimiksen i fremtiden. Lobbyorganisasjonen er en av Norges fremste leverandør på energipolitikk og -retorikk. Ingen andre har så stor definisjonsmakt på feltet i det moderne Norge.

Norsk olje og gass ledes av en tidligere statsråd fra Arbeiderpartiet. Samfunnskontakt i organisasjonen er tidligere leder i Stavanger Høyre. Leder for samfunnskontakt har tidligere blant annet vært statssekretær for Arbeiderpartiet ved Statsministerens kontor, hvor han jobbet med flere av dem han jobber med nå. Det er kanskje en ugjennomtrengelig mur mellom klimapolitikken og oljepolitikken, men mellom politikken og lobbyorganisasjonen er det åpne sluser. Det er ikke vanskelig å se for seg at dersom denne sammenblandingen hadde funnet sted i et av våre naboland, hadde vi vært raskt ute med kritikken. Hvem har egentlig i oppgave å kontrollere vår aller største kilde til utslipp?

Visjonens feil

Industriland verden over omstiller seg. Situasjonen Norge har havnet i er derimot en helt annen. Oljelobbyens totale definisjonsmakt har gjort at alle som vil bli omtalt som «ansvarlige» i Norge, må være med på ett premiss: Det aller lureste for Norge er å være det siste landet i verden som fortsatt produserer olje i det globale lavutslippssamfunnet. I virkeligheten er det muligens det aller dummeste et land kan finne på i den omstillingen vi nå står overfor. Bak visjonen om å få tilby en vare ingen i fremtiden vil ha, ligger altså forestillingene om at Norge har verdens reneste olje og at olje vil være en del av energimiksen i mange år til. Begge forestillingene er tvilsomme, på måter enhver bør kunne se om de vil lede et land.

For det første er norsk olje blant verdens reneste kun i et marked der få andre prøver å være det. Verdens fremste oljeprodusent, Saudi-Arabia, produserer olje ved å hente den opp av ørkenen. Dersom Norge skal produsere olje i fremtiden, må vi hente den opp fra bunnen av havet, stadig nærmere Arktis. Utslippene henger først og fremst sammen med hvor mye energi det koster å hente opp oljen. Men dersom det kommer en global karbonskatt, slik oljenæringen selv ser ut til å ville, så vil også Saudi-Arabias oljeproduksjon, som allerede i dag i enkelte tilfeller er renere enn norsk olje, måtte forsøke å bli renere. Da er spørsmålet om det er et uutnyttet potensiale for større klimagassutslipp i norsk oljeproduksjon.

Ville vi transportert atomvåpen gjennom landet om det var omtrent 50 prosent sjanse for at de ville eksplodere langs veien?

Hvis det er det, hvorfor utnyttes ikke dette potensiale allerede i dag? Det er åpenbart mindre energikrevende å hente olje opp av bakken i ørkenen. Hvis det fremste målet er lavest mulig klimagassutslipp, vil det gi mer mening å hjelpe araberne med å produsere med lave utslipp enn å forsøke på dette selv blant isflak og polare lavtrykk. Men det fremste målet er ikke lavest mulig utslipp, men høyest mulig produksjon, derfor stenger heller ikke Norge oljefeltene som er langt «skitnere» enn arabiske oljefelt.

Den andre feilen er at olje bør være en del av energimiksen fordi den spås å være en del av energimiksen. Ordet «togradersmål» er misvisende og vrient for mange, for det høres ut som et mål man må prøve å nå. Egentlig er det et mål man må prøve å holde seg langt unna. Det internasjonale energibyrået IEAs prognoser, som er det Norsk olje og gass viser til når de utfordres på at olje fortsatt vil være en del av energimiksen, gir 50 prosent sjanse for å klare togradersmålet. Togradersmålet er det forskerne har sagt at verden kan tåle før klimaendringene blir umulige å kontrollere. På hvilket annet felt ville vi godtatt at våre ledere styrer etter at det er så mye som 50 prosent sjanse for at vi vil miste kontrollen og påføre oss selv katastrofe? Ville vi transportert atomvåpen gjennom landet om det var omtrent 50 prosent sjanse for at de ville eksplodere langs veien? Det ville vi selvfølgelig ikke. Målet er ikke å bruke opp verdens karbonbudsjett, målet er tvert imot å slippe ut så lite klimagasser vi bare klarer, og oppgaven startet for lenge siden. Derfor er det slik at jo mindre olje vi produserer og brenner, jo bedre.

Norge er en oase for en fossil-lobby som stadig oftere kun finner ørken. Våre naboland omstiller seg og forsøker etter beste evne å stagge sin egen etterspørsel etter olje og gass. I dette landskapet blir vi fortalt at vår tryggeste næring i årene som kommer er nettopp olje og gass. Visjonen er å være siste selger på torget med olje i boden. Det er ikke bare økonomisk lite klokt, men økologisk direkte farlig.