En aktivistisk klimadom

Oslo tingrett dømte sist torsdag at tre petroleumsutvinningstillatelser er ugyldige. For å komme til denne konklusjonen har dommeren, Lena Skjold Rafoss, vært usedvanlig kreativ. Hun feiltolker Høyesteretts viktige klimasøksmål fra 2020, overdriver klimatruslene enormt og har merkelige forestillinger om norsk oljeforvaltning. I tillegg har hun diktet opp en norsk offentlighet hvor klimagassutslippene som skyldes norsk olje, ikke blir diskutert.

Høyesterett

Høsten 2020 dømte Høyesterett i det for oss klimanerder berømte klimasøksmålet. Greenpeace og Natur og Ungdom, med bistand fra Naturvernforbundet og Besteforeldrenes klimaaksjon, hadde saksøkt staten for å tillate åpning av et nytt område i Barentshavet for oljeleting. Saksøkerne tapte i plenumsdommen, men fikk medhold på et punkt: Staten må vurdere klimavirkningene når den skal tildeles lisenser for å produsere olje.

I dommen gir Høyesterett staten fleksibilitet i hvordan den skal vurdere dette. Staten kan behandle klimaeffekter på et helt overordnet nivå, eller for hvert felt spesifikt.

På den bakgrunn engasjerte det som da het Olje- og energidepartementet konsulentselskapet Rystad Energy til å beregne nettopp det. I fjor vinter kom Rystad til den ganske oppsiktsvekkende konklusjonen at klimaeffekten av norsk olje og gass bidrar til lavere totale utslipp. Den viktigste grunnen er at høyere norsk gassutvinning gir lavere bruk av kull. Nettoeffekten av utslipp ved at verden får mer norsk olje og gass er dermed negativ, selv om bruttoutslippene er positive. 

Disse resultatene er høyst usikre, og har fått mye kritikk. 

I de utvinningstillatelsene som denne dommen omhandler har staten likevel også anslått hvor mye klimagasser som blir sluppet ut dersom oljen og gassen fra de tre feltene brennes. Yggdrasil, som egentlig er flere felter, er størst. Utslippene blir 365 millioner tonn dersom all oljen og gassen herfra brennes. Så det skulle være ok?

Oslo tingrett

Ikke for Oslo tingrett. For hva betyr begrepet «klimavirkning»? Staten har tolket dette til at det skal beregnes «utslipp» knyttet til bruken av oljen i løpet av feltets levetid. Rafoss har derimot tolket det til å bety «klimaskader i Norge» som skyldes disse utslippene. 

Når olje og gass fra Norge brukes i for eksempel Tyskland, fører det til klimaendringer. Disse klimaendringene fører til skadevirkninger i mye av verden, også Norge. Spørsmål er derfor hvor store disse skadevirkningene er, og bare i Norge.

De fleste av oss vil si «ikke målbare». Menneskehetens samlede klimagassutslipp ligger rundt 50 milliarder tonn i året. Selv dette er ganske levelig. Utslippene fra oljen til Yggdrasil er 15 millioner tonn i året i gjennomsnitt for feltets levetid. Det er 1/3000 av verdens utslipp. 

For å drøfte dette hviler imidlertid tingretten seg på to ekspertvitner fra saksøkerne, professorene Dag O. Hessen og Helge Drange. Både Hessen og Drange er mer enn eksperter; de må også kunne karakteriseres som aktivister. Begge to var blant dem som underskrev et opprop i Aftenposten hvor de sluttet seg til en «opprørserklæring» fra Extinction Rebellion og erklærte «samfunnspakten for å være brutt». 

Drange har i søksmålet hjulpet til med å estimere temperaturøkningen som eventuelt kan knyttes til de omstridte feltene. Den er 0,00023 grader til sammen, hvor Yggdrasil står for 80 prosent.

Det kan være verdt å nevne at FNs klimapanel mener at den globale gjennomsnittstemperaturen har steget med 1,07 grader fra det panelet kaller førindustriell tid til i dag. Men med en usikkerhetsvifte fra 0,8 til 1,3 grader. Panelet mener altså det er 70 prosent sikkert at temperaturøkningen er mellom 0,8 og 1,3 grader.

Men hva er skadene i Norge av en temperaturøkning på 0,00023 grader? Ifølge Hessen påvirker klimaendringene allerede Norge negativt på mange måter, og han mener at ethvert ekstrabidrag vil forverre situasjonen. Dette sluttet retten opp om. En økning i den globale gjennomsnittstemperaturen på 0,00023 grader vil ifølge tingretten skade norsk miljø «vesentlig».

Konklusjonen til Rafoss var at departementet skulle vurdert denne klimavirkningen, og at det var en saksbehandlingsfeil ikke å gjøre det. Hessen er biolog. Dommeren burde kanskje spurt om han tenke seg et eneste levende vesen på kloden som kan merke en temperaturforskjell på 0,00023 grader, for ikke å snakke om at dette vil utgjøre “vesentlig” skade.

Men resonnementene i dommen har flere problemer. 

Temperaturøkningen på 0,00023 grader forholder seg til det retten omtaler som «maksimalutslipp», som i denne sammenhengen betyr brutto utslipp. Men i energimarkedet vil norsk olje og gass også fortrenge andre produsenter, både av olje, gass og også kull. Det er en diskusjon om hvor stor en slik effekt er, men ikke at den finnes. 

Rafoss velger i stedet å følge saksøkerne i at nettovirkningen er så usikker, at det som må utredes, ikke bare er brutto utslipp i tonn, men klimavirkningen av bruttoutslipp. Argumentet er vanskelig å følge og baserer seg på en merkelig drøfting av en høyesterettsdom der disse to forholdene – brutto utslipp og netto klimavirkning – ikke er koblet direkte sammen, nettopp fordi dette er så usikkert.

Rafoss’ argument gir ingen mening: Bruttoutslipp forteller oss tilnærmet ingenting om samlet klimavirkning. Det er nettoutslippene som forteller hva klimavirkningen av norsk olje og gass er.

Dette kan tydeligst illustreres ved å anta at Rystad har rett i sin analyse, at norsk gass fortrenger så mye kull at mer norsk olje og gass faktisk fører til lavere nettoutslipp. Selv om det neppe gir Norge en rettslig plikt til å utvinne mest mulig, peker det i hvert fall på et paradoks, og demonstrerer at dette spørsmålet ikke egner seg for rettslig prøving.

Betydning for saksbehandling

Men om vi nå skulle legge rettens forståelse her til grunn om at det er et saksbehandlingskrav å utrede klimakonsekvenser av bruttoutslipp, følger neste problem: Saksbehandlingsfeil fører ikke automatisk til at et vedtak skal kjennes ugyldig. Hvis staten hadde gitt utvinningstillatelser selv om den hadde kjent til denne temperaturøkningen på 0,00023 grader, skal retten gi staten medhold.

Dette høres rart ut. Påstander om denne type konsekvenser av oljeutvinning er jo en svært synlig del av norsk offentlig debatt. Alle som er involvert i å tildele slike lisenser ved at bruk av olje fører til klimaendringer. Ifølge Rafoss er det likevel en «ikke helt fjerntliggende mulighet» å tenke seg at denne kunnskapen kunne ført til at staten kom til et annet vedtak. 

Blant grunnene til dette er at Rafoss mener at det hun kaller «motstemmene» ikke blir hørt og tatt hensyn til i saksbehandlingen. Med motstemmer sikter hun ikke minst til dem som mener at nettoutslippene ved norsk olje er høyere enn det Rystad mener. Gjentatte ganger gjennom dommen skriver hun om slike bekymringer.

Det sies iblant at det ikke finnes noen planet B, men man lurer litt på hvor Rafoss befinner seg, hvis hun mener en mangel ved norsk offentlighet er at de som vil stenge sokkelen ikke kommer til orde. Hun viser da også selv til en rekke stortingsvedtak som bekrefter at Stortinget vil at Norge skal fortsette utvinningen, på tross av klimaendringene dette bidrar til.

Men saksøkerne vant, altså. Staten må også betale 3 millioner kroner i saksomkostninger, det aller meste til prosessfullmektig Jenny Sandvig.

Omkamp

Det er nærliggende å tenke at dommen er forsøk på en omkamp fra dommen i Høyesterett i 2020. Aktivister ønsker å avvikle norsk oljevirksomhet ganske raskt. I 2020 ble det tap, selv med det lille medholdet. Dette er nå utnyttet til fulle, og mye mer enn det.

Denne dommen blir imidlertid neppe stående. Staten vil anke, og vinne i lagmannsretten og Høyesterett, om det kommer til det. 

For tingrettsdommere tar iblant helt feil. Det erfarte Rafoss selv i 2017. Hun ga fem unge afghanske asylsøkere opphold i Norge. Alderstester gjennomført av myndighetene tydet på at de var over 18 år, men Rafoss mente disse vurderingene var uriktige. Både lagmannsretten og Høyesterett ga staten fullt medhold. Aldersvurderingene ble opprettholdt, og asylsøknadene avvist. 

Slik vil det trolig bli også her. Staten trenger imidlertid å anke for å tilfredsstille selv Oslo tingrett. Det vil være nok å vise til at staten i saksbehandlingen har regnet ut hvor mye globale gjennomsnittstemperaturer øker med, og eventuelt forsøke å få neste rettsinstans til å forstå forskjellen mellom brutto og netto bedre enn Oslo tingrett har gjort.

Rettsliggjøringen

Ikke desto mindre illustrerer tingrettsdommen en problematisk rettslig utveksling: Den trekker svært kompliserte og usikre helhetsvurderinger inn i lovparagrafer som ikke er egnet til å håndtere dem. Få spørsmål illustrerer dette bedre enn forholdet mellom klima og energi.

Alle velstående og trygge samfunn bruker mye energi, og ganske mye olje. Sammenhengen mellom energibruk og velstand er opplagt: Tilgang på energi gjør at maskiner kan gjøre det fysiske arbeidet som menneskene måtte gjøre tidligere. Derfor er det høy etterspørsel etter olje. Verden bruker 4 milliarder tonn olje i året, eller 500 kilo per person. Det bidrar til at folk over hele verden er mette, varme og friske. Samtidig bidrar det til problematisk global oppvarming.

De fleste rike og demokratiske land har redusert sitt oljeforbruk de siste tiårene, i takt med at maskinene våre, alt fra motorsager til passasjerfly, blir stadig mer effektive. Men fattige land hvor det i utgangspunktet er få maskiner, øker sin etterspørsel. Dermed stiger også verdens samlede oljeforbruk, og vi som selger olje tjener gode penger på det.

Av disse grunnene vil et stort flertall i Norge fortsette oljevirksomheten på norsk sokkel. De aller fleste forstår at bruk av olje fører til klimaendringer, og de fleste er enige i at vi må fortsette å begrense bruken. Men de mener også at fornuftig klimapolitikk avveier mellom konkurrerende gode formål.

Moderne politiske institusjoner er som skapt for slike avveininger. Konkrete politiske løsninger på dette i Norge er at blant annet at Stortinget har pålagt oljesektoren en ekstra høy pris på sine CO2-utslipp. Slik avveier folkestyret ulike formål, som ofte står i strid med hverandre. I sin dom slutter Høyesterett helhjertet opp om at politiske myndigheter må stå for denne avveiningen, og viser til en rekke eksempler på klimatiltak.

Domstoler har selvsagt en viktig rolle i å sikre at grunnloven følges. Men problematisk rettsliggjøring oppstår typisk når for vage formuleringer i grunnloven kombineres med dommere med sterk politisk slagside. For det finnes selvsagt ingen rettskilde – hverken Grunnlovens § 112, EUs prosjektdirektiv eller det norske petroleumsregelverket, som er de tre sentrale rettskildene i søksmålet – som sier at staten skal utrede klimavirkninger av brutto utslipp fra olje og gass; og det finnes ingen rettskilde som sier at en derav avledet hypotetisk oppvarming på 0,00023 grader er vesentlig. Og det finnes slettes ingen rettskilde som beskriver hvordan man skal tenke fornuftig og moralsk rundt hvordan produksjonen fra norsk sokkel også bidrar til å finansiere andre deler av norsk klimapolitikk, annen politikk som gir økt menneskelig verdighet både i Norge og i utlandet og også bidrar til å holde kundene varme, mette og friske. 

Klimavask av lovverket

Disse avveiningene og vurderingene er kjernen av politikk. Men aktivister vil ikke ha kompromissene til folkestyret, og trekker derfor folkestyret for retten. De kan gjøre det også fordi politikerne vedtar slike vage bestemmelser, som hindrer at domstolene kan avvise søksmålene a priori. 

Anti-olje-aktivistene kommer i mange fasonger. Noen er fra Greenpeace, andre fra akademia eller offentlig forvaltning, ikke minst blant juristene i Norges institusjon for menneskerettigheter, der saksøkers advokat, Jenny Sandvig, tidligere jobbet. Så langt har de ikke fått plass i Høyesterett, som nok kjenner sterkere enn de øvrige på hvordan overdreven rettsliggjøring til sist vil undergrave hele rettighetsregimets legitimitet.

Men en da får aktivistene plass også i Høyesterett. Derfor er det viktig at lovene er så klare som mulig om hva folkestyret ønsker seg. Det er hyggelig med miljøparagrafer i Grunnloven, men Stortinget bør slå fast at denne paragrafen ikke gir grunnlag for å forby utvinning av olje og gass i Norge.