Hareide i regjering?

Da KrF havnet i strid om veivalg haglet det med kronikker, debattinnlegg og utspill om hvilken side KrF burde velge. Personlig argumenterte jeg flere steder for at KrF burde velge høyresiden. Argumentasjonen kan kort oppsummeres med at KrF er kristendemokratisk, og at dette harmoniserer bedre med konservatisme og liberalisme, enn sosialdemokrati. Men KrF er også et sentrumsparti og det var flere som hadde saklige argumenter for at KrF burde velge venstresiden. Blant annet har kristne bevegelser historisk hatt bånd til arbeiderbevegelsen.

I tillegg kritiserte jeg og andre den røde fløyen for å forsøke å monopolisere godhet. Men akkurat det problemet med Hareide, og hans støttespillere, dreiet seg ikke om hvilken side de ville velge. Å argumentere for at KrF skal samarbeide til venstre er selvsagt like legitimt som å hevde de bør samarbeide til høyre. Det var som debattknep Hareides retorikk var kritikkverdig. Den bidro til at mange ble provosert og at særlig blå KrF-ere, eller vi som har mest sympati med disse, følte oss tråkket på. Ikke av konservative kristne på et trangt bedehus, men av de nye mørkemennene i det såkalt moderne og røde KrF.

Den provoserende holdningen fra røde KrF-ere, eller enkelte på KrFs blå fløys vilje til å bruke abortsaken, skapte utvilsomt splid. Det som likevel fortsatt er viktig å huske, er at i politiske saker av mer substansiell betydning er avstanden liten. Dette ble f.eks. tydelig illustrert i en debatt (eller samtale er vel mer riktig å si) mellom Emil Andre Erstad og Elisabeth Løland i Dagsnytt 18, etter at Erstad hadde meldt seg ut av KrF. De snakket pent om alle saker de hadde kjempet sammen om i KrFU opp gjennom årene, og de var knapt uenig om noe substansielt.

Folk på venstresiden som hyller Hareide tar feil om de tror Ropstad og Hareide er veldig uenige politisk. Om alt fra skattenivå, familiepolitikk, klima til sentrale verdispørsmål, eller i synet på fløypartiene, er de ganske enige. Det vil, sett utenfra, fra et medieperspektiv, virke rart om Hareide nå går inn i regjering. Men det har altså relativt lite med politiske saker å gjøre, om han ikke blir en del av den nye KrF-V-H-regjeringen. En regjeringskonstellasjon som Hareide, i alle fall før 2018, alltid snakket varmest om.

Noen KrF-ere jeg pratet med noen år før valget i 2017 snakket mer varmt om en regjering bestående av KrF, Sp og Ap. Jeg var uenig, men særlig når de hevdet at en slik regjering kunne føre en vel så fiskalt konservativ politikk som Høyre får til med Frp ble jeg stille. Jeg kom ikke på noen argumenter. Dessuten har jeg ikke noe partimedlemskap. Jeg har ikke plikt eller behov for å beskytte dagens regjering på samme måte som en rådgiver i et politisk parti. For det er nettopp på innsiden av partipolitikken man skal være hvis man tror virkelig store ting stod på spill i norsk politikk da f.eks. KrF skulle velge side. I partipolitisk sammenheng var det selvsagt en veldig stor sak og derfor skrev mediene svært mye om det. For Erna Solberg og hele hennes regjeringsprosjekt var veivalget helt avgjørende. Om KrF hadde valgt venstresiden hadde det vært et stort brudd i norsk politisk historie. Men sett utenfra - for en vanlig velger som ikke husker om han stemte Høyre eller Arbeiderpartiet ved sist valg, eller for norsk økonomi, rentebanen og kronekursen, asyltallene osv., hadde det relativt lite å si.

Om Hareide blir en del av den nye regjeringen kan vi i skravleklassen riste på hodet så mye vi vil, men for velgere gjør det kanskje ikke mer inntrykk enn andre sprell i norsk politikk. Det velgerne forhåpentligvis likevel legger merke til er hvor raus og dyktig leder Ropstad er – om han klarer og vil dette også.