Konsertens død

Konserten slik vi kjenner den har, bokstavelig talt, stilnet den siste måneden. Men noen vil mene at konserten var «død» allerede lenge før koronakrisen. Og da tenker jeg ikke på popkonserten eller festivalen, hvor vi med glede trosser regnet og møter venner med en øl i den ene hånda og mobilkameraet i den andre.

Nei, jeg tenker på den klassiske konserten, der vi sitter stille og stivt på vonde stoler med trygg avstand til scenen og ser orkesteret spille slik de har gjort det i 200 år.

Å si at denne konserten er død, er selvsagt en liten overdrivelse. Konserthusene finnes, og noen går dit også, spesielt den eldre garde. Det er imidlertid slett ingen overdrivelse å si at denne musikken i langt mindre grad er allemannseie enn hva popmusikken er. Den vies mindre plass både i avisene, på radio og i andre strømmekanaler. Men hvorfor er den blitt så marginal?