Sentrums renessanse

For dette var ikke først og fremst et protestvalg, selv om et ensaksparti fikk drive årelatning av (minst) ett regjeringsparti i sånt monn at det nesten ble regjeringskrise i innledningen til valgkampen. Det er vanskelig å peke på at dette i spesiell grad var et klimavalg også, selv om Une Bastholm fra Miljøpartiet De Grønne under partilederdebatten hevdet at «kloden vant» valget. Vel gjorde MDG et godt valg, men samlet gikk de klassiske miljøpartiene frem med kun 1,4 prosentpoeng sammenlignet med 2015.

Bjørnar Moxnes fikk seg i befippelsen som gjerne kjennetegner en valgnatt til å si at valget var en venstredreining. Det er egentlig ikke så rart, siden jo både SV og Rødt gjorde gode valg – dog må det ha vært en enorm skuffelse for Rødt-lederen ikke å komme over 4 prosent. Men Arbeiderpartiet gjorde på sin side det dårligste kommunevalget noensinne, som mer enn overgikk fremgangen til ytre venstre. Mellom de tre partiene var det selvsagt en venstredreining, men heldigvis er det flere partier som stiller til valg i dette landet.

Årets valg var derimot en sentrumsdreining. Samlet fikk sentrum – altså Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet de grønne – 29,1 prosent i kommunevalget, noe som var en fremgang på 5,5 prosentpoeng sammenlignet med 2015. Dette er en sjeldent stor blokksving i et norsk valg, og sentrum i norsk politikk har faktisk aldri stått sterkere enn det gjør i dag. For de av oss som for få år siden erklærte sentrumsblokken død og hyllet toblokkstenkningens overlegne seier er dette selvsagt et nederlag.