Konservative med papegøyeøredobber

Høyre i hovedstaden vil ha teater som innsatsområde mot ungdomskriminalitet, helsearbeidere som kulturformidlere og prinsessedager for hiv-positive.

På overflaten kan Høyres ordførerkandidat høres ut som en overvintret SVer fra 90-tallet. Bortsett fra dette med prinsessene. Det ville neppe flydd i et feministisk parti.

Uansett er det sikkert at det gamle Høyre ville vært de første til å harselere med de velmente, men naive forslagene til det nye Høyre. Mange husker godt hvordan det lenge var en paradegren for folk fra høyresiden å raljere over SVere som pekte på fritidsklubber i diskusjoner om ungdomskriminalitet i Oslo. At pipen nå har fått en annen lyd er kanskje ikke tilfeldig.

Konservative partier står nemlig overfor krevende dilemmaer i moderne storbyer. På den ene siden står gamle kjernevelgere og hytter med nevene mot sykkelstier. På den andre siden står velgerne de ønsker å nå. Mange av dem er nok åpne for private innslag i både skolevesenet og eldreomsorgen. Men i verdispørsmål lener de gjerne i venstregrønn retning.

Europas storbyer har lenge beveget seg til venstre. I dag er det radikale og grønne partier som dominerer. I Berlin har venstrepartiet og de grønne mer enn 30 prosent av velgerne til sammen, mens sosialdemokratene har over godt over 20. I København er søsterpartiet til Rødt (Enhedslisten) det største partiet. Stockholm styres av venstresiden og de grønne. I Paris deler sosialistene makten med kommunister og grønne. Slik kunne man fortsatt. I Norge styrer venstresiden både Oslo, Bergen, Trondheim, Kristiansand og Tromsø.

Det er verdt å nevne at Norge lenge har vært unntaket fra reglen om radikale storbyer. Her befinner industrien seg i røde tettsteder, mens hovedstaden har vært dominert av en høyrelenende utdanningsmiddelklasse. Derfor kunne Høyre styre Oslo sammenhengende i over 18 år før Raymond Johansen tok over i 2015.

Åtte år med venstregrønt styre gir imidlertid grunn til å spørre om Oslo er i ferd med å bli likere resten av Europa.

Når et rødgrønt akademia møter en større offentlig sektor utfordres det konservative velgergrunnlaget. Det kan være en del av forklaringen på hvorfor hovedstadens velgere har blitt rødere og grønnere.

Det betyr ikke at det ikke finnes konservative. Det er nok av folk som er misfornøyd med byutviklingspolitikken, ungdomskriminaliteten, innvandringen, integreringen, miljøsatsingene og bompengepolitikken. Problemet er at de er i mindretall. For et parti som Frp kan det holde i massevis for å gjøre et godt valg. For å styre byen kreves det mer.

Om det er mer SV-retorikk som skal til for å lokke nok velgere over streken, vil valgdagen vise.

På den ene siden er det mange som ikke følger lokalpolitikkens nyanser i det daglige. For Høyrefolk som har gått og hisset seg opp over færre parkeringsplasser i åtte år, spørs det om de kjenner igjen sitt gamle parti.

På den andre siden er det mulig mange av disse er lojale og uansett synes venstresiden er verre. Da stemmer de kanskje Høyre tross alt.

Om strategien virker, kan det by på problemer for venstresiden. Et Høyre som ivrer for privatisering eller vil myke opp arbeidsmiljøloven, er enkelt å forholde seg til. Et mykere, grønnere og mindre konfliktorientert parti kan bli vanskeligere å håndtere.

Samtidig blir det heller ikke bare enkelt for Høyre å styre på et slikt grunnlag. Deler av grunnplanet vil fortsatt være lynende forbannet på MDG og venstresiden. Om politikken de får for stemmeseddelen er teater mot ungdomsvold, vil nok mange konservative hjerter lengte etter gamle dager.

Slik sett risikerer Høyre å styre på et mandat av ildsinte velgere med en fasade av koseprat. Det kan, om ikke annet, by på gode dager for Oslo-pressen.