Valgets skjulte vinner

Foran valget i 2017 skrev jeg en artikkel om hvorfor en blank stemme er aktuell for en del, og hvorfor dette er noe annet enn å sitte hjemme:

«Det som uttrykkes ved å stemme blankt, er en støtte til demokratiet som system. Man setter altså stor pris på retten til å stemme, og at landet styres gjennom demokratiske valg, samtidig som man uttrykker at man ikke klarer å se tilstrekkelig forskjell på partiene, eller at ingen av dem fortjener stemmen i år.»

Dette ble møtt med uforstående hoderisting av noen, blant annet Agendas daværende leder Marte Gerhardsen, som jeg diskuterte dette med i NRKs valgsending.

Mange tror at blanke stemmer ikke telles opp, og tidligere ble de oppgitt sammen med forkastede stemmer. Men fra 2009 telles de opp separat. De regnes riktignok ikke med når partienes andel av stemmene beregnes.

Her er utviklingen i andelen blanke stemmer i kommunevalgene, basert på SSBs database: 2011 – 0,486 prosent. 2015 – 0,642 prosent. 2019 – 0,866 prosent.

Stortingsvalgene: 2009 – 0,435 prosent. 2013 – 0, 454 prosent. 2017 – 0,632 prosent.

Vi ser altså en klar økning, og særlig kraftig ved årets valg. Fremdeles er tallene lave, men med flere partier nær sperregrensen er dette ikke totalt uinteressant. Så vidt jeg vet har ikke valgforskerne undersøkt forklaringene på at flere velger denne løsningen enda. Politisk apati er det nok ikke, siden økning i blanke stemmer da burde ha falt sammen med synkende valgdeltakelse, mens den i år økte betydelig fra forrige kommunevalg.