Rødt: Eplene faller ikke langt fra stammen

Den siste tidens flaue drama i Rød Ungdom skyldes ikke et «kupp» i klassisk forstand. Amrit Kaur og følgesvennene hennes ble valgt av et klart landsmøteflertall i en bitteliten ungdomsorganisasjon. Så kan man saktens lure på om den unge forsamlingen ble lurt trill rundt, og på den måten utmanøvrert, altså kuppet, av noen litt smartere. Jeg er ikke så sikker.

Det er langt fra første gang det er rot og bråk i Rødt og Rød Ungdom. Om det er Ukraina, protester mot moderasjon av partiprogrammer eller gamle Steigan-patrioter som lager kvalm i store lokallag: Rødt betaler prisen for AKP-fortida og sin posisjon som ytre-venstre-parti (som blir et samlingspunkt for alt mulig rart, gammelt og nytt). Kaur representerer på sett og vis også en forlengelse av AKP. Det er en god del som sympatiserer med henne.

Det røde kommentariatet

Litt kommentarfelt-antropologi kan fortelle oss noe om hva som rører seg i Rødt og omlandet. Ved å klikke seg inn på Facebook-profilene til Bjørnar Moxnes eller Mímir Kristjánsson får man i sannhet et innblikk i en, for de fleste, temmelig bisarr politisk kultur. De som har akseptert Rødts forsøk på å fremstille seg som Gerhardsens arvtakere, burde undre seg litt over hva som har skjedd med gode, gamle Einar.

Rødts tempererte støtte til Ukraina ble ikke mottatt med udelt glede, for å si det forsiktig. For var det ikke Ukraina som var fascistene? Slik har det jevne ytre-venstre-gospelet vært, helt siden 2014. Eller rettere: Helt siden ukrainerne begynte å se til Vesten for mer demokrati. Selv en distingvert kommunist som Aslak Sira Myhre kunne i 2017 forklare oss at Russland ble dårlig behandlet og lite forstått, at de ble omringet av NATO, mens de «ekte fascistene i Ukraina sitter i og rundt den vestvendte regjeringen».

I tilfellet Kaur er Rødt-kommentariatet delt omtrent i to. Den ene halvdelen støtter partitoppene, mens den andre er opprørt over det de mener er manglende venstresidelojalitet og partiledelsens høyredreining.

Men hva har egentlig Kaur sagt, for eksempel i det smått famøse innslaget på Dagsnytt 18? Hun vil at Rødt skal slutte å late som om de er et «snilt sosialdemokratisk parti». Det er «uærlig» mente hun, fordi «vi er kommunister». Hun mente at det er på tide at venstresiden står for det de mener, inkludert å betrakte Hamas som en frigjøringsorganisasjon, og ikke en terrororganisasjon. Kaur understreket at den nye ledelsen og hun selv slo inn åpne dører. «Dette har RU ment lenge», sa hun. Og det har hun rett i.

Det gir derfor lite mening når pressen slår opp dette som en slags kuvending i Rødt. Rødt-lederskapet behøver heller ikke å late som om de er sjokkerte. De unge utålmodige er som snytt ut av nesa til Rød Ungdom den gang Mímir og Moxnes selv var ledere av ungdomspartiet.

Rød Ungdoms nye nestleder Ahmed Al-Saedi sparte heller ikke på kruttet, avbildet som han var med en kalasjnikov og med en kjærlighetserklæring til Lenin. Igjen: Få bør bli sjokkert over at noen i en kommunistisk(ish) organisasjon «elsker» en av kommunismens viktigste teoretikere, særlig ikke når denne organisasjonen har røtter i en marxist-leninistisk vekkelsesbevegelse.

Kaurs omtale av Støre og Ap som terrorister får kan hende ikke all verdens støtte, men hennes påstander om at den norske regjeringen er krigsprofitører, at den gjør seg skyldig i krigsforbrytelser og at Hamas er frigjøringshelter, er helt normale synspunkter i Rødt. Flertallet på et antall landsmøter har dessuten vedtatt, med brennende hjerter, at kommunisme som målsetting ikke under noen omstendigheter skal fjernes fra partiprogrammene.

Utover den famøse Ap-terrorist-uttalelsen, som hun neppe forsto rekkevidden av, er det vrient å se hva Kaur har gjort som er så fryktelig galt, sett med Rødt-øyne. Hvis du er ung og (tror at du er) kommunist i Norge, så vet du hvilket parti du skal gå til. Det er nok av gammelkommunister som står klare til å motta dem med åpne armer. Og, når sant skal sies: Opprørene gjør egentlig ikke stort annet enn å forholde seg, om enn noe overivrig, til den tradisjonen Rødt og AKP er og har vært en del av. Sånn sett er det ikke et veldig pent syn å se hvordan makteliten i partiet kaster Kaur og vennene hennes under bussen.

Anklager om at Jens og Jonas og den norske politiske eliten er krigsforbrytere har sittet løst i mange år i Rødt og Rødts bakland. Lederen av Rødt Oslo, Siavash Mobasheri, er blant dem som har kalt Jens Stoltenberg for en krigsforbryter (i egenskap av Ap-statsminister, under Libya-krigen, altså en påstand på linje med Kaurs). I 2009 samlet RU inn penger til den palestinske marxistiske organisasjonen PFLP, som sto på både EUs og USAs liste over terrororganisasjoner, mens Bjørnar Moxnes sammenlignet Taliban med motstandsbevegelsen i Norge under krigen. ML-rørslas fraternisering med Hamas går way back; Rød Valgallianse hyllet Hamas med trampeklapp på sitt landsmøte i 2006. I to tiår var Palestinakomiteen et rent underbruk av AKP, og de støttet de mest ytterliggående palestinske kreftene, noe som igjen har bidratt til at Norge har den kanskje mest Israel-uvennlige politikken i Vesten. AKP hevdet at de var imot terror, men støttet likevel venstreorienterte terrorgrupper i utlandet. Mens Mads Gilbert hadde forståelse for angrepet på Twin Towers, uttrykte Gert Nygårdshaug beundring for det. Alt dette etter det kjente jakobinske mottoet «den enes terrorist den andres frihetskjemper».

Om å møte seg selv i døra

Alt rotet er selvsagt synd for Rødt, som nå helst fremstiller seg som salongradikale. Men å kunne balansere demokratisk innstilte sosialister og udemokratiske kommunister i ett og samme parti uten at dette byr på pussigheter, krever alkymiske evner. Kabalen går ikke opp. Så kan man si at venstrepopulistiske Rødt ikke er den typen parti der det forventes all verdens logikk, sammenheng eller edruelighet, men det finnes nok et smertepunkt også der. Det er ingen grunn til å tvile på at det finnes krefter i Rødt som vil kappe fortøyningen med moderskipet en gang for alle. Som ønsker å bli ferdig med det sekteriske våset fra fortiden. Kanskje vil de ikke lykkes med det uten at partiet rakner.

Og hovedårsaken til at kabalen ikke går opp, handler ikke nødvendigvis bare om ideologi. Det handler grovt sett om radikalisme, om det radikale sinnelaget (som selvsagt finnes både til høyre og venstre). Det er ikke hva protagonisten tror på, men hvordan radikaleren tror, som utgjør materialet Rødt kommer fra og som fremdeles skiller det fra alle andre partier. Det radikale sinnelaget opererer i triangelet forjævligsering, antagonisme og ødeleggelse. Sagt med andre ord: Samfunnet er råttent inn til roten, noen slemme krefter har skylda og det eneste som hjelper er å brenne faenskapet ned. Alt dette vil den radikale finne gehør for i Rødt, og ikke minst i prinsipprogrammet: Forjævligsering som legitimerer revolusjon, selv i et liberalt demokrati.

Selv om Rødt sentralt har modernisert både språk og det politiske budskapet, er partiet låst i sin ytterste-venstreside-tilværelse. Den venstreautoritære «grasrota» finnes i rikt monn, og det er Rødt som absorberer dem. En vesentlig del av partiets grunnstamme består av rest-AKP (godt synlig i LO, blant annet) og ny-kommunister. Det vrimler av sekter i omlandet: Kommunistisk plattform, ml-gruppa Revolusjon, Kommunistisk Enhet, Sosialistisk revolusjon, Tjen Folket, Pål Steigans rødbrune klan og den etter hvert fullblodskonspiratoriske Facebook-gruppa Vi som bryr oss om avisa Klassekampen. Gamle og nye museumsvoktere er å finne i rikt og frodig engasjement på sosiale medier, for eksempel hver gang Mímir Kristjánsson gir til kjenne høyreavvik, om Ukraina eller om ny-stalinister. Nettstedet Trønder Rød/Sosialistisk Forum er også interessant, drevet av flere gamle AKPere og med tydelig brodd mot høyredreininga i Rødt og med en rekke artikler om det vestlige militærindustrielle kompleksets krig mot Russland. Hans Olav Brendberg, som i sin tid i praksis ble kastet ut av Rødt på grunn av antisemittisme, er tatt inn i folden igjen, med tekster som «Antisemittisme finst ikkje».

Medienes velvilje

Både Bernt Hagtvet og Anders Magnus har kritisert mediene, og særlig NRK, for ikke å stille de rette kritiske spørsmålene. I stedet for å konfrontere den nye RU-lederen med kommunismens «uhyggelige» arv i Lørdagsrevyen, driver NRK med «bevisstløs bagatellisering» og «kjendisprat», skrev Hagtvet i Aftenposten. «Å kalle innslaget journalistikk er å fornærme en hel yrkesgruppe», fortsatte han. Og det har han litt rett i.

Hagtvets pekefinger, om at vi ikke kan pludre bort kommunismen og kommunismens ekstremvoldelige historie, blir avfeid som gammelmannssutring, og ikke bare fra koryfeene i Rødt. Det har «alltid» vært doble standarder i norsk offentlighet, når det gjelder forholdet mellom kommunismens forbrytelser og fascismens forbrytelser. Forklaringen på det er banal i all sin umoralske latskap.

Skjønt, kommunisme, som sådan, er sjelden rosemalt på ekte i norske medier. Det inkonsekvente er derimot at Rødt blir møtt med så mye velvilje, til tross for at de er kommunister. Det er få forunt å bli møtt med så mye velvilje fra et så dårlig utgangspunkt.

Det skal så lite til. Litt flikking på programmet, slik at kommunismen gjemmes litt bort i ordsalaten. Noen bevingede ord om mye mer demokrati, som får alle linjene om å politisere institusjonene, til å fremstå silkemykt. Selv løfter om revolusjon fremstår tilforlatelig. Slik får Rødt drahjelp til et slags narrativ der lettkommunisme er helt i orden, så lenge man gjør avbikt og tar avstand fra Stalin og Pol Pot.

Med litt større vilje til kritisk refleksjon ville nok mediene stilt flere nærgående spørsmål som ville gjøre Rødt-folket svar skyldige. Det er som kjent et stort rom mellom Stalin og liberalt demokrati. Det nytter ikke å lappe på et gammelt AKP-dokument, hvis du vil være demokrat. For å ta det enkleste først: At et parti med en relativt stor oppslutning oppfordrer til revolusjon i et land som ligger i den absolutte verdenstoppen når det gjelder demokrati, transparens, lav ulikhet og …. ja, lykke (!), er i seg selv helt eventyrlig

Hvilke røtter er det som skal røskes opp, og som, hvis vi skal tro Rødt, ikke vil rokke ved demokratiet? Eller for å si det på en annen måte: Hva er det Rødt vil som ikke kan gjøres gjennom helt normale prosedyrer i et helt alminnelig valg? De sier jo selv at de store tingene bare kan skje med et flertall av folket i ryggen. Det er en bløff som den observante leser vil kunne avdekke på ti minutter.

Kanskje er denne velviljen den samme som Dag Solstad blir møtt med når han pludrer om Mao og at han er «atter kommunist». Det tas liksom ikke helt på alvor, sammenhengen mellom ord og virkelighet opphører på mystisk vis nesten å eksistere, og det i en tid hvor det ellers vektlegges at ord og handling er uløselig knyttet til hverandre.

Det er mange i pressen som ikke har studert programmene til Rødt og Rød Ungdom nøye nok. Enda færre har orket å bla tilbake i tid for å finne eventuelle kontinuiteter. Da ville man også kunne se at Rød Ungdoms nye leder ikke egentlig bryter med «partilinja». Kanskje det er omvendt, nemlig at en del av partiet prøver å snakke seg bort fra partilinja.

Tilstanden er tydelig i et overmåtes schizofrent prinsipprogram, sprikende mellom rettsstat og maktfordeling på den ene siden og revolusjon, kupp (Rød Ungdom) og kontroll over institusjonene på den andre.

En detaljert gjennomgang av programmet kommer jeg tilbake til i neste artikkel – om en ukes tid.