Kongen har hatt sitt annus horribilis. Men monarkiet trengs mer enn noensinne.

Først ble kong Harald syk i Malaysia. Republikanere i Norge benyttet anledningen til å kritisere kongens dømmekraft, og det ble debatt om kostnaden ved å frakte ham tilbake til kongeriket.

Deretter kom straffesaken mot Marius Borg Høiby i august i fjor. Stadig nye siktelser for stadig mer alvorlige forhold mot kronprinsessens sønn har ikke bare vært en belastning for familien; det har preget omtalen av kongehuset i offentligheten over langt tid.

Til sist har vi hatt de ulike sakene knyttet til prinsesse Märtha Louise og Durek Verrett, ikke minst etter at ekteparet solgte bilderettighetene til sitt bryllup til den tabloidgiganten Hello Magazine.

Gjennom 2024 falt oppslutningen om monarkiet i Norge. Den nådde bunnen i september, da bare 62 prosent svarte at de støtter dagens styreform. Aller lavest var oppslutningen blant yngre nordmenn

Kritikerne vil si at det er på tide med en ny debatt om vår styreform. Og republikanerne har de siste årene stukket seg mer aktivt frem. Daværende Unge Venstre-leder Ane Breivik gratulerte for eksempel prinsesse Ingrid Alexandra med myndighetsdagen ved å ønske seg at hun aldri blir dronning. Og på tampen av fjorårets bruduljer tok Faktisk.no opp hvordan en prosess for å innføre republikk kunne se ut.

Monarkiet må argumenteres for

I vår har meningsmålingene likevel snudd. Støtten har økt igjen. Mindre enn én av fem nordmenn ønsker seg en annen styreform. Selv om uro alltid vil svekke oppslutningen om nær sagt en hver sak, har støtten om monarkiet normalt økt igjen når det verste har gitt seg.

Likevel er det verdt å ta utfordringen fra republikanere på alvor. Selv om monarkiet har sterk oppslutning i befolkningen, er mange av begrunnelsene for monarkiet for sjelden fremme i lyset. Over tid blir de da også stadig dårligere forstått. 

Og aller dårligst forstått blir de kanskje av dem som har et mest aktivt forhold til hva slags styreform vi har. Argumentene mot er jo så åpenbare: Makt skal da ikke gå i arv? Vi kan da ikke tro at det best egnede statsoverhodet tilfeldigvis befinner seg i arverekken hver eneste gang? Monarkiet er en anakronisme – ingen land ville blitt monarkier i dag?

Hvis man skal svare på disse spørsmålene slik de er stilt, er det lett å svare nei. Men her må man si som Kåre Willoch: Spørsmålet er galt stillet.

Monarkiet – og ikke minst: det norske monarkiet – besvarer et helt annet sett med spørsmål. Det er spørsmål av typen: Hvilke funksjoner bør og kan et statsoverhode ivareta? Hvor kan motmaktene som skal sikre maktfordeling i samfunnet, hente sin legitimitet? Og de siste årene ser vi også konturene av et enda mer alvorstungt spørsmål: Hva er betingelsene for at det liberale demokratiet kan overleve?

Det er i møte med disse spørsmålene det gir mening å forsvare det norske monarkiet.

Monarkiet er viktigere enn på lang tid

For å kunne være med på at det er disse spørsmålene som er de rette å stille, snarere enn spørsmålet om hvorvidt makt skal gå i arv eller om hvordan man finner den best egnede, kan det være nyttig å huske på alle tidlige demokrati-teoretikere var opptatt også av de utfordringene som ligger innbakt i demokratiet. 

Hvordan motvirker man at den kampen om makt som kjennetegner et pluralistisk folkestyre, går over i fiendskap eller borgerkrig? Hvordan kan man skape samlende institusjoner om all politisk virksomhet er basert på konkurranse?

Jeg har skrevet om disse spørsmålene i Minerva tidligere, og argumentert for at flere av disse funksjonene ivaretas best av et statsoverhodet som nettopp ikke er kompetitivt valgt. Årsaken er at valgte ledere i et demokrati for ofte er i beste fall mislikt og i verste fall forhatt av nær halvparten av befolkningen. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke skal ha kompetitivt valgte – og dermed også mislikte – politiske ledere. Spørsmålet er i stedet om det er meningsfullt å supplere det med noe annet.

Dermed oppstår neste spørsmål: Hvis statsoverhodet ikke skal være valgt av folket, hvordan skal den som fyller rollen, ha noen legitimitet? Men som jeg også har skrevet om tidligere: Spørsmålet om hvordan motmakter får legitimitet, er generelt komplisert – tenk for eksempel på diskusjonene om politiseringen av amerikansk høyesterett. Legitimitet er i første rekke en praktisk øvelse. Og den norske kongen – Haakon, Olav og Harald – har alltid hatt usedvanlig høy legitimitet.

Likevel har disse argumentene lenge på sitt vis fremstått litt teoretiske: Norge har i liten grad vært preget av polarisering og erodering av demokratiske institusjoner. Vi har et samfunn preget av høy tillit, og politikken kjennetegnes av samarbeid, brede kompromisser. Kongehuset er kanskje et samlende symbol – men er det egentlig så viktig? Kongen har kanskje høy legitimitet – men ville ikke andre i Norge også kunne fått det?

De siste årene har disse spørsmålene i hvert fall for meg blitt mindre teoretiske og mer praktiske. Vestlig og europeisk politikk har endret seg på dyptgripende måter de siste tiårene, blant annet som en følge av at partisystemet og de viktigste politiske skillelinjene ikke faller sammen på samme måte som tidligere. Innvandring, kulturkrig, klimaspørsmål og nye utenrikspolitiske utfordringer har bidratt til at politiske syn er blitt mer identitetsbærende. Og sosiale medier forsterker identitetskonflikter. Og dermed har mange fått et mer negativt syn på politiske motstandere – kjent som «affektiv polarisering». Forskning viser hvordan nettopp affektiv polarisering globalt henger sammen med demokratisk forvitring.

I Norge har vi vært forskånet fra mye av dette. Men det blåser friskt mange steder rundt oss. Endringer kan skje fort. Hvor mange som opplevde valgnatten i USA i november 2008 ville spådd at landet 12 år senere ville oppleve et angrep på Kongressen?

Vi er ikke USA. Vi er et flerpartisystem med en helt annen historie. Men vi er heller ikke immune. Det er utillatelig å være ubekymret. Styreformer er ikke til for godværstider, men for storm. Det betyr selvsagt ikke at ingenting annet enn en konge kan fungere samlende. Men det betyr at det er klokt å stille styreformen spørsmålet om hvordan denne funksjonen kan ivaretas.

Folkeforføreren

Utviklingen i USA har også vist frem et annet poeng de gamle demokratiteoretikere var opptatt av: Hvordan hindrer man folkeforførere fra å ta – og så misbruke – makten? 

Man kan ha ulike syn på Donald Trumps politikk. Men et kjennetegn ved ham som jeg tror svært mange vil være enige om, er at han nyter en helt unik lojalitet fra sine tilhengere. Noe av det mest innsiktsfulle Trump har sagt om egen støtte, sa han allerede i januar 2016, da han vitset om at han kunne stått på 5th Avenue i New York og skutt noen, uten å miste en eneste stemme.

Når krysser en valgt leder grensen til å bli en førerskikkelse, der motstand er umulig? Det er ikke godt å si, og folk som er politisk uenige, vil være uenige også om dette. Det man kanskje kan være enige om, er at det er en relevant bekymring.

I den sammenhengen spiller monarken også en annen rolle: Kongen troner øverst i nasjonens hierarki. Det utgjør en brems på alle som vil sette seg selv over nasjonen, over demokratiet.

Bremsen er selvsagt ikke absolutt: Autoritære ledere som har kommet i makten har innimellom kooptert monarken, innimellom fjernet ham. Men monarken er likefullt en brems, både når noe skjer, og som et symbol som mer permanent minner politikere på de er folkets tjenere, og ikke dets herrer.

Etoset

Ikke minst er det tilfelle i Norge: Norge har, som Minerva skriver om i vår nyeste papirutgave, et unikt system med ukentlige statsråd på slottet, der kongen leder regjeringens møte.

Men enda viktigere er det at vi har en kongefamilie med et særegent etos, forankret i en historie der demokrati, selvstendighet og kongehus oppstod sammen og var gjensidig forsterkende.

Republikanere vil spørre: «Vi kan da ikke tro at det best egnede statsoverhodet tilfeldigvis befinner seg i arverekken hver eneste gang?» Det kommer an på hva man mener med best egnede. Det vi får i den norske kongefamilien, som historisk realitet, er arvinger som har vokst opp med å se det som sin livsoppgave å verne om det norske liberale demokratiet og den norske grunnloven. I akkurat den forstand er arveprinsesser og kronprinser bedre egnet enn de fleste.

Og virkeligheten er slik at ingen andre kan bekle akkurat den rollen, i det formatet. En illustrasjon av det poenget har vi nylig fått gjennom å observere hvordan til og med Jens Stoltenberg, hele nasjonens symbol i NATO, umiddelbart ble en norsk partipolitiker igjen med en gang han landet på Gardermoen.

Betyr da ikke alle sakene med Marius Borg Høiby noe? Jo, selvsagt gjør de det. Det er ubehagelig, uheldig, negativ, uønsket og mange andre adjektiver av samme valør, når medlemmer av kongefamilien er siktet i en alvorlig straffesak. Det er også ubesvarte spørsmål om kronprinsparets agerende i saken. Tilsvarende er det ubehagelig å se på at en prinsesse av Norge kommersialiserer sin tittel, mot bedre vitende og det vi trodde var gjeldende avtaler.

Men monarkiet tåler at rolleinnehaverne ikke er perfekte. De er nettopp ikke kontinuerlig på valg, det er ikke en kontinuerlig evaluering av hvorvidt de er de objektivt beste menneskene. Så lenge monarken oppfører seg greit, har han eller hun gode muligheter for å gjøre en strålende jobb.

Det betyr ikke at monarkiet overlever alt. Og det er en relevant diskusjon: Ville monarkiet overlevet om Borg Høiby var arveprins? Eller om Märtha Louise var kronprinsesse? Men selv om det er relevante spørsmål, forblir de hypotetiske, og verden og menneskene i den ville kanskje vært annerledes om det var tilfelle. I mellomtiden har den herre stille lempet det slik at vi har fått det som ser ut som gode arvinger til tronen. Alt ligger til rette for at Norge kan ha gode monarker i minst 70 år til.

Det er lenge i politisk forstand. Å designe eviggyldige statssystemer er krevende under de beste omstendigheter. Nå er omstendighetene i Vesten neppe de beste. Vi har vært heldige her i landet.

Det gjelder det å ta vare på.