Selvsagt skal Kongen hentes hjem!

Et av mitt livs første minner har jeg fra da jeg dro til Slottet med moren min for å tenne lys for kong Olav, da han døde 17. januar 1991. Selv hadde jeg nettopp fylt 3 år, og husker bare bruddstykker. Men jeg visste at det var noe stort og viktig som hadde skjedd, og at mange mennesker mente det var viktig. 

Nærmere et slags déjà vu har jeg ikke vært enn i skrivende stund. En snau uke etter hans 87-årsdag – den samme alderen hans far var da han døde – ble kong Harald nemlig innlagt på sykehus i Malaysia, hvor han har vært på vinterferie. Helsetilstanden er uviss, men regjeringen har sett seg nødt til å sende et fly til Malaysia for å få kongen hjem så fort som mulig. 

Kong Harald har sittet 33 år på tronen, og de senere årene er det blitt tydelig for alle at helsen hans har begynt å skrante. Ved flere anledninger har kronprins Haakon trådt inn for sin far, blant annet ved åpningen av det 165. storting høsten 2020, og under stortingsmiddagen i høst – den første middagen kongen ikke deltok på. Men i motsetning til kong Haralds danske tremenning, dronning Margrethe, er det lite som tyder på at han akter å abdisere. Alt for Norge gjelder tilsynelatende livet ut.

Det er all grunn til å håpe at kong Harald vil bli frisk og komme seg raskt hjem (rekkefølgen på de to er ikke det viktigste her). Imidlertid er det vanskelig ikke å bli en smule paff over hvilken vinkling norske medier har bestemt seg for å kjøre i dekningen av kongens innleggelse på sykehus på andre siden av jorden.

«Hvem burde ta regninga?» spør Nettavisen i en Facebook-post fredag kveld. NRKs overskrift melder at «Hjemtransport av kongen koster over 2 millioner kroner». Også Aftenposten kaster seg på kostnadsdekningen ved å skrive at «millionregningen» betales over forsvarsbudsjettet, og at «Kongehuset slipper å ta kostnaden fra sitt eget budsjett».

«Millionregning» der, altså. I et land hvor regjeringer fra både høyre- og venstresiden i årevis har kastet penger om seg som fulle sjøfolk (beklagelser til Norsk sjøoffiserforbund), mener mediene det viktigste fokuset rundt kongens innleggelse er å mistenkeliggjøre en prislapp på to millioner kroner for å få Norges statsoverhode trygt hjem. Rett nok har mediene en plikt til å stille kritiske spørsmål, men det må da være grenser.

Det er vanskelig å se for seg hva alternativet til å hente kong Harald hjem med det velutstyrte flyet med kompetent helsepersonell hadde innebåret. Skulle statsminister Jonas Gahr Støre skrevet på Facebook at han ønsket Norges konge alt godt, for så å krysse fingrene for at monarken har orden på reiseforsikringen? Selvsagt ikke.

Mer alvorlig blir det dersom man ser for seg scenarioet hvor kongen faktisk kan dø på et malaysisk sykehus (*bank i bordet*), hva da? Enhver regjering som hadde sittet og tvinnet tommeltotter i en slik situasjon for å spare stusselige to millioner kroner, kunne ha vinket farvel til det de måtte hatt av støtte i befolkningen. En slik konsekvens hadde vært spesielt drepende for den notorisk mislikte Støre-regjeringen. I motsetning til den er nemlig kong Harald veldig populær blant sitt folk. I 2017 svarte 80 prosent at kongen gjorde en god eller svært god jobb. Syv år senere er det liten grunn til å tro at dette tallet har endret seg i særlig stor grad. Misnøyen med medienes fokus på pris er tydelig i kommentarfeltene på Facebook fredag kveld.

Det er helt legitimt å stille spørsmål ved kostnadene monarkiet innebærer, og norske republikanere kan gjerne argumentere for å erstatte kongen med en president. Men all den tid Norge i dag er et monarki, skulle det bare mangle at staten kaster seg rundt og tar regningen når vårt statsoverhode legges inn på sykehus i utlandet. Medienes nysgjerrighet rundt prislappen kunne fint ventet til kongen var trygt hjemme.