Institusjonen er avhengig av personen

I sedvanlig monarkisk-aristokratisk ånd ser Minervas redaktør Nils August Andresen i sin artikkel 22. februar mer til fortiden enn fremtiden i sitt forsvar av det norske monarkiet. Elefanten i rommet, som Andresen forsøker å skyve under teppet, er at Huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburgs historiske legitimitet henger i en stadig tynnere tråd, som ikke vil holde.

I likhet med Andresen er jeg tilbøyelig til å ha pro-monarkiske grunnsentimenter - blant annet manifestert gjennom medlemskap i militærordenen til et kongehus i eksil. Men selv om vi skulle lengte tilbake til de aristokratiske glansdager da Voltaire holdt Frederik den store med opplyst selskap i Sanssouci og utvekslet vittige brev med Tsarina Katerina den store av Russland, helt fri fra bekymringer om å måtte generere leserklikk fra de proletære masser eller delta på Dagsnytt 18 sammen med uvaskede sosialister, så kan vi ikke stoppe, for ikke å snakke om å spole tilbake historiens klokke.

Monarkiet falt med første verdenskrig

Det er mange måter å forstå første verdenskrig på. En (kanskje undervurdert) tolkning er å se den som endeliktet til den gamle monarkiske orden, en omveltning som dro med seg både husene Hohenzollern, Habsburg og Romanov - tre av de fire store europeiske monarkiene - ned i dragsuget. Videre kan man hevde at det største paradigmeskiftet i det lange 19. århundre, som begynte med den franske revolusjon og detroniseringen av Louis XVI, var overgangen fra en monarkisk til en ikke-monarkisk verdensorden, hvor sentraliseringen av både politisk og økonomisk makt hos kongehus og det landeiende aristokratiet er blitt erstattet av en mer desentralisert maktdeling mellom en politisk klasse og en industriell-kommersiell klasse. (Trump er bare det seneste eksempelet på at skillelinjene dog ikke alltid er så markerte). I alle fall er det meget vanskelig å komme vekk fra den konklusjonen at de 12 gjenværende monarkiene i Europa - syv av dem kongedømmer - er en historisk anakronisme som lever minst 100 år på overtid.

Alt henger på Elizabeth II

At det fortsatt finnes konstitusjonelle monarkier i Europa, er i stor grad takket være Huset Windsor som institusjon og Dronning Elizabeth II som person - tvillingbærebjelkene som den monarkiske orden neppe fortsatt ville eksistert foruten. Selv Stalin erkjente at det britiske monarkiet trolig var samlende og styrkende for Storbritannia under krigen. Og Dronning Elizabeth legemliggjør i enda større grad enn Kong Harald, Andresens legitime poeng med at monarken gir kontinuitet, ettersom hun ble kronet mens Churchill fremdeles var statsminister.

Men det store spørsmålet som alle hardbarkede rojalister, Andresen inkludert, vegrer seg for å adressere, er: Hva skjer når Dronning Elizabeth (og hertugen av Edinburgh) ikke lenger er iblant oss? Joda, britene vil helt sikkert klare et ordnet tronskifte i første omgang, enten det blir prinsen av Wales eller hertugen av Cambridge som tar stegene opp midtgangen i Westminster Abbey til de pompøse tonene av Händels Zadok the Priest. Men langt viktigere, vil Huset Windsor da fortsatt ha kredibiliteten til å fortsette i flere år?