Gratulerer med dagen til vår konge!

Vår konge og statssjef fyller 87 år i dag. For litt over en måned siden begynte han på sitt 34. regjeringsår, noe hans far også gjorde, men det var det siste påbegynte. Når vi kommer til 17. mai, og dersom H.M. Kong Harald V da fortsatt er på tronen, vil han ha regjert lenger enn sin far.

Fra tid til annen dukker det opp noen som mener vi bør velge statsoverhode ved demokratisk valg. Noen velger analogien med en flyver, som ikke ville vært særlig tillitsvekkende hvis han annonserte over høyttaleranlegget i en flyvemaskin at han hadde jobben fordi han hadde arvet den fra sin far.

Tja, så enkelt er det nok ikke.

Det er flere måter å beskikke folk til stillinger, verv og lignende. Man kan ha demokratiske valg eller ihvertfall en form for valg. Man kan utnevnes eller ansettes, herunder ved selvsupplering, slik man ofte har i stiftelsesstyrer. Man kan velges ved loddtrekning, slik det for eksempel var i det athenske demokrati i antikken. Og man har arv.

Ofte forveksles meritokrati og demokrati. De seneste års skandaler burde ha lært oss at det langt fra alltid er de best skikkede som oppnår posisjoner i vårt demokrati.

Arv er meget velbrukt konsept for overdragelse i menneskelige sivilisasjoner. Bondegårder overdras ofte til bondesønnen, i nyere tid med moderne maskiner, som gjør bondens muskelkraft mindre viktig, ganske ofte også til en datter.

Intergenerasjonelt næringsliv har bedrevet opplæring av den oppvoksende slekt ved frokost- og middagsbordene. Mer systematisk opplæring følger gjerne også. Det er nemlig ikke slik at man antar at barna per automatikk har den rette kompetansen.

Dette bringer oss tilbake til flyveren. Det ville ikke inngitt tillit om flyveren annonserte at han hadde arvet flyverjobben fra sin far. Men det ville heller ikke vært særlig tillitsvekkende om flyveren ble valgt av og blant passasjerene.

En bedre analogi for arvemonarki er flyveren som sier at han er flyver fordi faren hans var flyver, og at han dermed har fått mange års trening til jobben.

Det er ikke så verst når vi vet hvor mye rart som kan bli valgt i demokratiske valg.

Det hender at det skjærer seg. Den dansk-norske kongen Christian VII var ett slikt eksempel. Da fant man løsninger, noen midlertidige, frem til den endelige med at kronprins Frederik var regent fra han var 16 år gammel og ut resten av farens regjeringstid, før han selv ble den siste dansk-norske konge.

En del vil kanskje si at vingeklippingen av monarken er gått for langt når han ikke engang selv kan bestemme hvilke kondolansetelegrammer han skal sende, slik vi opplevet i oktober.

Et viktig spørsmål vi bør stille oss dersom vi skal kaste monarkiet, er hva som skal komme i dets sted.

Vi har dem som ønsker en valgt president for å få mer reell maktfordeling og ikke kun en nikkedukke som følger alle «råd» han får. Mulig det kunne latt seg gjøre med en mer reell maktfordeling, men verdens fremste eksempel på det, USA, har begrenset vellykkethet med en begrenset stat. Partiene finner sammen når de skal svi av skattebetalernes penger, og presidenten setter stort sett ikke foten ned. Masseovervåkingen har også gode vilkår der. Dessverre!

Men, ja, hvis man får til en reell maktfordeling med en president, kan det bli mer enn det vi har i dag, men det skal ikke så mye til.

Så har vi alternativet å erstatte den symbolske monarken med et symbolsk, valgt statsoverhode. Hva man ønsker å oppnå med det, er usikkert, utover det rene prinsipp om at offentlige posisjoner ikke skal gå i arv.

Monarken kan være samlende. Det kan en symbolsk president være også, men sannsynligheten er neppe stor for at man ikke velger en avdanket politiker, som sannsynligvis vil være mindre samlende enn en monark. Kanskje det til og med blir stortingspresidenten som får rollen som statsoverhode.

Uansett er norsk tradisjon at når man gjør konstitusjonelle endringer, skal man ikke gjøre større endringer enn nødvendig. Det innebærer sannsynligvis at ved skroting av monarkiet, vil man tilstrebe at alt ellers er så likt mulig som før. Dermed kommer det neppe inn noen reell maktfordeling.

Kongehushistoriker Trond Norén Isaksen skrev i anledning den danske abdikasjonen i Aftenposten at abdikasjon er monarkiets fremtid. Han har et poeng i at vi stadig blir eldre, noe som også gjelder medlemmer av kongefamilien, og at gamle monarker kan by på problemer. Det er forsåvidt ikke noe nytt. Det kan for eksempel diskuteres om det var heldig at Østerrike-Ungarns monark ved den første verdenskrigs utbrudd med en krigshissende utenriksminister Leopold Berchtold var nesten hele 84 år gammel.

Tiden vil vise om abdikasjon blir standarden i fremtiden, men inntil videre er det regentskap som er standarden dersom monarken ikke lenger er i stand til å utøve gjerningen, slik som det var for kong Olav V i den siste tiden og britiske kong Georg III gjennom flere år, som hadde daværende fyste av Wales, og senere kong Georg IV, som regent.

Vi har også den liechtensteinske ordningen der fyrsten kan utnevne tronfølger til regent uten å abdisere og uten å være uskikket. Nåværende fyrst Hans-Adam II utnevnte sin sønn Alois til dette allerede i 2004, da fyrsten selv var kun 59 år gammel.

Noen av oss kunne kanskje også ønske oss noe av den liechtensteinske fyrstemakt i norsk statsstyre, men det ligger et langt stykke unna.

I verste fall har vi en monark som kun er sandpåstrøer og snorklipper, som kan kaste glans over en statsmakt med vedtak av ymse karakter.

I beste fall har vi en monark som fungerer som sine «rådgiveres rådgiver» bak kulissene med modererende virkning, og som gjør at ambisiøse politikere blir jekket ned av det faktum at statsstyrets høyeste posisjon er opptatt.

Den dagen det blir aktuelt å avskaffe monarkiet, vil høyst sannsynlig færrest mulig andre endringer bli gjort i anledningen.

Vi har lite å tjene på å kaste dem, men en god del mer å tape.

Gratulerer med syvogåttiårsdagen til Hans Majestet Kong Harald V!