Lediggang er fandens hodepute

For en stund siden ble jeg intervjuet av Nettavisen. Temaet var det norske kongehuset – eller mer presist: hva Mette-Marit skulle og ikke skulle ha gjort. Jeg sa, som sant var, at mine sympatier var fullstendig på Mette-Marits side nesten uansett hva hun hadde gjort eller latt være å gjøre. Jeg hadde, og har fremdeles, en overbevisning om at hun til enhver tid handler som mor ut fra hva hun tror er det beste for sin sønn. Slik gjør man jo som forelder når barnet er ute å kjøre. Man tar avgjørelser basert på det man tror er det beste for barnet, ikke nødvendigvis for hele kongeriket. Det er urinstinktet og urkraften til enhver adekvat mor og far. 

Man mister motstandskraften

Men mine sympatier er naturligvis ikke bare på Mette-Marits side. De er like fullt ut hos voldsofrene – de kvinnene Mette-Marits sønn har utøvd vold mot. Jeg vet en del om det fordi jeg var i et slikt forhold en gang. Som eks-kjæresten til Marius sa i Aftenposten: «Min historie er mye større enn seg selv.»Det er min også. Det er så mange av oss.