Domus Norvegiae: annus horribilis

Året som snart ebber ut, har sett kong Harald passere sin fars regjeringstid i mai og sin fars rekord som norgeshistoriens eldste monark i september.

Men det er ikke dette vi først og fremst har merket oss med kongehuset og kongefamilien gjennom året. Problemene med en svigersønn og en stesønnesønn har dominert. Støtten på meningsmålingene har dalt. Fra å være på 80-tallet har vi sett 60-tallet.

Når en utbredt holdning er «vi støtter monarkiet så lenge de gjør en god jobb, oppfører seg og er greie folk», er dette ikke så overraskende.

Problemene nå er muligens større enn de var ved årtusenets begynnelse med kontroversene med forlovelsene og ekteskapene.

Det er allikevel rimelig å tro at den reduserte oppslutningen er midlertidig, men sikre kan vi ikke være. Det er for tidlig å si.

Men folkeavstemningen om monarki kan komme fortere enn vi aner, og det vil i stor grad være fordi vi langt på vei har basert forsvaret av monarki på pragmatikk og ikke prinsipp. Hvis vi ser bort fra maktovertagelser i form av kupp og lignende, finnes det i hovedsak tre måter å besette posisjoner på: åpne valg, arv og meritokratisk. Det kan også være blanding av disse.

Prinsippet mot arvemonarki skal være at man ikke vil ha noen man ikke har valgt over seg. Da er det betimelig å minne om at du ofte ikke har valgt politikerne over deg heller, ei heller byråkratene. Det er folkeflertallet innenfor rammen av valgreglene som velger, og du har alltid velgermassen over deg, det kollektive folket.

Den amerikanske forfatteren Herman Melville skrev i Mardi:

«Bedre å være trygg under én konge enn utsatt for vold fra 20 millioner monarker, selv med en selv blant dem.»

I virkelighetens verden er ikke prinsippene det som fungerer ideelt i en ideell verden. Det kan synes merkelig som et prinsipp at flykapteinen skal være flykaptein fordi hans far også var det.

Men hvis det meritokratiske prinsipp ikke er tilgjengelig, er arveprinsippet bedre enn det demokratiske fordi kapteinen som har fått opplæring på grunn av forventningene og fordi han kommer fra en familie av flykapteiner, er bedre enn flykapteinen som er valgt av og blant passasjerene. I de aller fleste tilfeller.

Men det meritokratiske prinsipp fungerer jo greit blant våre politikere, innvender du kanskje? Gjør det nå egentlig det?

Anniken Huitfeldt fikk sparken, men har fått en flott ambassadørstilling i Washington. Politikere ordner opp seg imellom når noen av dem har avvikende personlig adferd. Noen ganger kan man lure på hvor avvikende den er. Noen ganger kommer de veldig raskt tilbake og eller får en lukrativ videre karrièrevei.

Vedtak fattet i stortingssalen eller ved Kongens bord som kan gi store problemer, gir ofte ikke konsekvenser for de ansvarlige. Vi vet at demokrati er en dårlig styreform, men at alternativer også er det. Vi ønsker demokrati, men er det virkelig så smart å gjøre det så demokratisk som mulig?

Prinsippet trenger ikke å være arv. Det kan være motvekt til det demokratiske. Prinsippet kan også være langsiktighet.

Prinsippene for kongelige ekteskap før i tiden er noe vi kimser eller fnyser av i dag. Man skulle inngå allianser. Men det hadde sine fordeler. Det ble ikke allianser ved ekteskap med indre interesser i landet. Og de forlovede visste hva de gikk til. Nå har vi forlatt disse prinsippene, og det kan anføres at det er det vi ser resultatet av i dag.

Tronarvingen kan kritiseres for å vanke i Davos og Bilderberg. Men hvis vi skroter monarkiet på grunn av det, blir vi ikke kvitt Davos og Bilderberg.

Det kan være fristende å vrake en mann som ikke klarer å holde orden på sin egen familie som korrektiv til de demokratiske institusjoner. Å vrake en over 1000 år gammel institusjon på grunn av situasjonen her og nå kan være usmart. Vi bør tenke oss om både tre og fire ganger minst. Det er noe vi kan komme til å angre på.